Alt gjør Herren for meg
(Salme 138,8)
På innvendingene om at han er for
ung og uerfaren til å gå i tvekamp med Goliat, svarer David: «Herren, som har
berget meg fra løve og bjørn, han skal også berge meg fra denne filisteren» (1
Sam 17,45-47). På samme måte er Thérèse helt klar over at det ikke er med sine
egne krefter hun kan overvinne de fristelser og prøvelser livet – samt hennes
eget temperament – byr på.
Likevel føler
jeg stadig den samme frimodige tillit til at jeg skal bli en helgen, det
skyldes at jeg ikke regner det som følge av egne fortjenester, for jeg har ikke
én eneste en, men at jeg setter mitt håp til ham som er selve Godheten og
Helligheten. Det er han og bare han, som nøyer seg med mine svake
anstrengelser, løfter meg opp til seg, dekker meg med sine egne uendelige
fortjenester og gjør meg hellig.[1]
Hennes vei «består ikke i en
eller annen bestemt praksis eller handling, den består i en indre holdning som
gjør oss ydmyke og små i Guds armer, bevisste på vår svakhet, men med en tillit
til Faderens godhet, like til det mest frimodige...»[2]
Den innebærer «å erkjenne sin intethet, å forvente seg alt fra Gud, slik et
lite barn forventer å motta alt fra sin far; det betyr å ikke la seg uroe av
noe som helst, og å ikke ville legge seg opp noen formue.»[3]
Som David går imot Goliat kun
væpnet med de våpen han kjenner, de våpen Gud har latt ham overvinne både løve
og bjørn med: slynge og sten (1 Sam 17,40), tar Thérèse imot det utstyr Herren
legger i hennes hender. «Jeg er ikke en kriger som har kjempet med jordiske
våpen, men ‘med Åndens sverd’, som er Guds ord.»[4]
«Det er bønnen, og det er offeret, som utgjør hele min kraft; de er
uovervinnelige våpen som Jesus har gitt meg.»[5]
Videre vet både David og Thérèse
å skjelne når det er tid for kamp og når det er tid for å flykte. Sine seire
over Goliat og filisterne til tross, legger David senere på flukt både for den
sjalu Saul og for sin egen sønn Absalom (1 Sam 19,9; 2 Sam 15,13-16). Thérèse
skriver også om sitt «siste knep» som hun bruker «for ikke å bli beseiret i
disse indre kampene; det er å desertere.»[6]
Når fristelsene til å si noe stygt til en søster eller risikoen for å bli
trukket inn i en konflikt blir for store for henne, flykter hun rett og slett.
Hun går.[7]
Det er ikke særlig respektabelt, men hun våger likevel å innrømme det. Hun
kjenner sine grenser.
«Pick your battles» kunne være
moralen – eller heller: «Let God pick your battles!» Guds kamper vil Gud selv
kjempe i oss. Prøver vi å kjempe på egne vegne, vil vi snart oppdage at våre
egne krefter ikke strekker til. Thérèse ber i sin innvielse til Guds
barmhjertige kjærlighet: «Jeg ønsker å oppfylle din vilje til fullkommenhet og
å nå frem til den grad av herlighet som du har gjort rede for meg i ditt rike;
kort sagt, jeg ønsker å bli en helgen, men jeg føler min maktesløshet, og jeg
ber deg, min Gud, at du selv må være min hellighet.»[8]
Dypest sett handler det om
motivasjonen for å kjempe. Når David kjemper mot Goliat, gjør han det fordi
Goliat har hånet Herren og hans folk (1 Sam 17,36). Han gjør det ikke for sin
egen fortreffelighets skyld. Balthasar skriver om Thérèse:
Thérèse is a warrior even though her
battles are fought for love by means of love, for peace by means of peace. […]
Her battle is to wipe out the hard
core of Pharisaism that persists in the midst of Christianity; that human
will-to-power disguised in the mantle of religion that drives one to assert
one's own greatness instead of acknowledging that God alone is great. «With the utmost severity and
unsparing clarity, Thérèse directs her attack against every ascetical practice
that aims, not at God, but at one's own perfection, which is nothing more than
spiritual beauty treatment.» Jesus does not demand great deeds but only gratitude
and self-surrender.[9]
Hennes kamper foregår altså på to
plan: Kampen for å fremme et sant bilde av Gud og av hva hellighet innebærer, og
kampen for å leve som hun lærte: i overgivelse og radikal kjærlighet. «But the more she is taken at her
word and ‘grows’ in sanctity, the more she grasps her mission, the mission of
the ‘little way’, which is the only possible way: ‘He must increase, I must
decrease’».[10]
Jo mer hun gjør fremskritt, jo mer viser det seg at «her path leads from
‘great sanctity’ to ‘little sanctity’»[11],
fra menneskeskapte ideer om hellighet til den hellighet Gud ønsker for henne,
slik David ikke fikk bygge det huset han ønsket for Herren, men heller fikk et
løfte om at Herren selv skulle bygge et hus for ham, og at hans etterfølger i
dette hus var den som skulle bygge templet (2 Sam 7). Ord fra en av hans salmer
(hvorvidt David virkelig skrev alle salmene som er tilskrevet ham, er
irrelevant i denne sammenheng), Salme 131, uttrykker både midlene og målet:
Herre, mitt hjerte er ikke hovmodig,
mine øyne er ikke stolte.
Jeg går ikke med tanker
som er for store og underfulle for meg.
Nei, jeg har fått min sjel til å bli stille og rolig,
som et lite barn hos sin mor.
Som det lille barnet, slik er min sjel i meg.
Israel, vent på Herren
fra nå og til evig tid!
mine øyne er ikke stolte.
Jeg går ikke med tanker
som er for store og underfulle for meg.
Nei, jeg har fått min sjel til å bli stille og rolig,
som et lite barn hos sin mor.
Som det lille barnet, slik er min sjel i meg.
Israel, vent på Herren
fra nå og til evig tid!
[1] En sjels historie, s. 80.
[2]
Thérèse av Lisieux, Derniers entretiens
(Paris, Les Editions du Cerf, 1992), s. 582, min oversettelse.
[3] op.cit. s. 308, min oversettelse.
[5] En sjels historie, s. 254.
[6] En sjels historie, s. 238.
[9] Two Sisters, ss. 241-242.
[11] ibid.