 |
| Kilde: Wikimedia Commons |
Herre, husk David og alt han
holdt ut! (Salme 132,1)
En spiritualitet preget av
barnlig enkelhet og «litenhet» kunne risikere å degenerere til naivitet eller
lettvinthet, og Thérèse har nok lidd av å bli barnsliggjort og presentert på en
overflatisk måte. Med et raskt blikk på hennes historie, kunne hun lett
beskyldes for å være det man litt sleivete kunne kalle
«en bortskjemt liten frøken»: Yngste datter av to svært kjærlige og oppmerksomme
foreldre - moren døde riktignok tidlig, men Thérèse var farens «lille dronning», sine søstres yndling, omgitt av kjærlighet
og omsorg hele sin barndom, overfølsom og sutrete. Når hun skal få lov til å
velge en leke, vil hun ha alle, på samme måte som hun ikke kan velge bare ett
kall, hun vil ha alle. Hun maser seg til å få viljen sin, og nøler ikke med å
gå helt til paven for å få lov til å gå i kloster «nå med det samme!» Ja, til
og med både Gud og naturen må bøye seg for å oppfylle hennes ønsker: når hun
vil ha snø på ikledningsdagen, slik at naturen skal være hvit som henne, da
«fikser Pappa det».
Der er imidlertid en annen side
av saken. Gjennom ulike erfaringer og fordypning gjennom bønn og fellesliv,
vokste og modnet Thérèse. De kamper hun kjemper, er ikke en strid for å
perfeksjonere sitt eget ego – som en karikatur av det å bli hellig kunne få oss
til å tro – de er for kjærlighetens og sannhetens sak, «a means towards the one
important goal: readiness for God’s service».[1]
Hun søker ikke å være alle til lags, tvert imot, hun skriver nokså bestemt at
om folk ikke vil høre sannheten, da må de ikke komme til henne. Det spiller
ingen rolle om søstrene misliker henne av den grunn.[2]
Men hun vet også at sannheten om et annet menneske er det bare Gud som ser, og
at han elsker hennes medsøstre like høyt som han elsker Thérèse selv, uansett
hvor irriterende og uspiselige disse søstrene kan være.[3]
Thérèse søker derfor å leve etter den sannheten, å elske søstrene slik Gud
elsker dem og leve det ut i handling.
Beviset på at den barnlige tillit
til Gud hun uttrykker ikke er overflatisk, får vi når hun mot slutten av sitt
korte liv mister all sansbar bekreftelse på at det er noe i det hun tror på og
har viet sitt liv til. «På dødens terskel bekjenner Thérèse at hun ‘har mistet
troen’, (…) nå klarer hun bare å
elske.»[4]
Hennes tillitsfulle kjærlighet til Faderen prøves i ild, og det er noe dypt
evangelisk ved dette. For når i evangeliene er det vi hører Jesus be sitt mest
inderlige «Abba, Far»? I Getsemanes have, hvor han fortsetter: «Alt er mulig for deg. Ta dette begeret fra meg! Men ikke som jeg
vil, bare som du vil» (Mark 14,36).
Også her møtes David og Thérèse.
Både fortellingene i Samuels- og Krønikebøkene, og de mange klagesalmene i
Salmenes bok som bærer Davids navn vitner om en mann som har kjent dyp
fortvilelse. Sauls sjalusi ønsker ham død og gjør at han må leve som fredløs, hans
egen sønn gjør opprør mot ham og fordriver ham fra Jerusalem. Til tross for
sviket, sørger David dypt både over Saul og over sin sønn Absalom når de dør.
Hva mer er, David lider på grunn av sin egen svakhet: Han faller for Batseba,
griper til drastiske midler for å redde sitt eget rykte, og må så bære sin egen
tunge dom, når profeten Natan på Guds vegne gjør hans egen situasjon klinkende
klar for ham. Det første barnet han får med Batseba blir sykt og dør kort tid
etter fødselen.[5]
Om hun enn
står langt fra David når det gjelder de konkrete detaljene, fikk altså også
Thérèse erfaring med å måtte «holde ut». Det salmeverset Graduale Romanum angir som inngangsvers på hennes minnedag, Ego autem in Domino speravi: exsultabo et
laetabor in tua misericordia: quia respexisti humilitatem meam («Selv stoler jeg på
Herren. Jeg vil juble av glede over din godhet, for du har sett min nød», Sal
31,7-8), kommer midt i en av salmene tilskrevet David, som uttrykker
både dyp tillit og klage. Det er også fra den salmen Lukas henter Jesu siste
ord på korset: «I dine hender overgir jeg min ånd» (v. 6).
Det er ikke selvpålagte
botsøvelser eller selvvalgt lidelse som teller, for lidelsen er ikke et mål i
seg selv. Det handler om hvordan man møter den lidelsen man ikke har valgt, og
med hvilken holdning man gjennomlever den. Thérèse gjennomlever ikke prøvelsen
i bitter isolasjon, men med kjærlighet, i solidaritet med alle som lider av
manglende tro og håp, alle som lever uten Gud,[6]
slik Jesus, forenet med en forvillet menneskehet, roper på korset (også her med
ord fra en av salmene): «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» (Sal.
22, 1; Mark 15,34). «Hun anser seg selv som en søster for dem som frivillig har
fjernet seg fra Gud. Hun er villig til å ha fellesskap med dem i deres mørke,
bitterhet og håpløshet, og bære dem frem for Gud i stedfortredende kjærlighet.»[7]
Thérèses smertefulle opplevelse av mørke blir således en måte å utvide hennes
horisont på, og en åpning for hennes kjærlighet til å favne enda bredere, noe
hun tar imot og tolker som «a special gift and challenge» skriver Thomas Halik,[8]
og konkluderer: «hvis kjærligheten løper forbi troen på veien til det endelige
målet og overlever selv ‘troens død’, da er den i stand til å omfavne også de
ikke-troende og deres vantro.»[9]
[1] Balthasar, s. 152.
[2]
Pollestad, Kjell Arild, Therese, en
kjærlighetshistorie fra virkeligheten (Oslo: Cappelen, 1997), s. 122.
[3] En sjels historie, s. 234-235.
[4] Halik, Thomas, Vzdáleným nablízku: Vášeň a
trpělivost v setkání víry s nevírou, sitert i Karmelittnonnene i Tromsøs forord
til En sjels historie, s. 15.
[5] Se
1 Sam, kap. 18-31; 2 Sam, kap. 1; 11-24.
[6] En sjels historie, s. 223.
[7]
Forord til En sjels historie, s. 16.
[8] Halik, Thomas, Patience with God, trans. Gerald Turner
(New York: Doubleday, 2009), s. 33.