«Jeg elsker ørkenen» sa den lille Prinsen, «for den skjuler en brønn et sted.» (St. Exupery)
Ørkenen er prøvelsens sted, der ble Guds folk satt på prøve i 40 år før de kom inn i det lovede land.
Profeten Hosea skriver om det troløse Israel: Jeg vil la henne bli som en ørken, gjøre henne lik et tørt land og la henne dø av tørst. Senere sier profeten (Hosea 2,14): «Derfor vil jeg lokke henne, føre henne ut i ørkenen og tale til hennes hjerte.» Det er omvendelsens sted, renselsens sted. Derfor levde Johannes Døperen i ørkenen. Derfor dro de første munkene ut i ørkenen. Jesus ble ført ut i ørkenen, drevet av den Hellige Ånd, for å bli fristet av djevelen. Og han ble der i førti dager og førti netter, han levde blant de ville dyr, men englene gikk ham til hånde.
Det er noe varmt og fruktbart ved disse ørkenbeskrivelsene og i salme 91, som synges til Kompletorium hver kveld i cistercienserorden (og hver søndag hos oss), uttrykkes en grunnleggende tillit til Guds beskyttelse. Gud berger oss fordi vi stoler på ham og englene bærer oss på hendene. I ødemarken bekjempes de onde kreftene og den åndelige kampen er allerede overvunnet i Jesus som har gått forut for oss.
Det blir som en forsmak på paradiset. «Da skal ulven bo sammen med lammet og leoparden legge seg hos kjeet. Kalv og ungløve skal beite sammen, mens en smågutt gjeter dem... ingen skal skade eller ødelegge noe på hele mitt hellige fjell. For landet er fylt av kjennskap til Herren» (Jes. 11,6).
Jesus ble fristet til å gi etter for de krefter som kommer fra Satan og som fører til kaos og ødeleggelse, Jesus beskrives som en som lever med ville dyr, her er det tydelig henvisning til skapelseshistorien (Gen 1,29-30) i motsetning til Gen 9,2-5: «Over alle dyr på jorden og alle fugler under himmelen‚ over alt som kryper på marken og og all fisk i havet, skal det komme frykt og redsel for dere». Det dreier seg om vårt forhold til Skaperen, til skaperverket og til hverandre (jfr. Laudato si fra pave Frans).
«Skjønn er fastetiden» skriver Johannes Krysostomos i en fastepreken fra 300-tallet. Han setter ord på den ufattelige gleden de troende har i møtet med fastetiden.
I kirkens første tider var fasten langt kortere, den varte fra langfredag til påskedag, det vi idag kaller påskens« triduum». Kirken fastet under Jesu fravær. Men allerede så tidlig som på 300-tallet ser vi at førti dagers fastetid begynner å bli vanlig. Den blir omtalt som praksis på kirkemøtet i Nikea i år 325, og vi vet at på dette tidspunket ble den praktisert i Jerusalem. På 600-tallet er denne praksis vanlig overalt i Kirken.
Lengden på påskefasten har flere bibelske motiver: Jesus, Moses og Elia, samt Jesu førti dagers faste i ørkenen, som kulminerer i kampen mot djelvelens fristelser. Men også Moses, som i Det gamle testamentet er det store forbildet på Jesus, fastet førti dager på Sinai, og Elia vandret førti dager fastende gjennom ørkenen før han nådde frem til fjellet Horeb.
Den liturgiske fastetiden varer i førti dager, fra Askeonsdag og frem til påske (søndager ikke medregnet). I denne tiden legger Kirken særlig vekt på Bibelens tre barmhjertighetsgjerninger: faste, bønn og almisser. Vi kan be med Kirken i den daglige gudstjeneste og lytte til de særlige lesningene som peker hen mot påske. Vi bør fordype oss i daglig bønn, stillhet og meditasjon og selvfornektelse, samtidig som vi blir oppfordret til å dele av vår overflod med andre, spesielt alle de som er rammet av sult, naturkatastrofer og alle former for nød, noe vi finner i dagens samfunn, også på våre breddegrader. Kirkefedrenes veiledning er preget mere av råd enn av strenge regler. De la vekt på at den troende skal faste «dersom din helse tillater det» Selvfornektelse er det vesentlige i denne tiden og det er opp til hver enkelt å finne ut hva man bør, eller kan gi avkall på, den må tilpasses hver enkelt persons muligheter. Det dreier seg vesentlig om en grunnleggende omvendelse. Derfor er fastetiden en passende tid for et grundig skriftemål. Opprinnelig var fastetiden vesentlig en
Klosterfolket blir i fastetiden oppfordret til strengere bot: Det sentrale er å være forenet med Kristus, han som ga sitt liv for at vi skulle få del i hans oppstandelse. I løpet av disse førti dager gir de daglige tidebønnene åndelig næring og inspirasjon, ikke minst ved lesning av kirkefedrene.
Første søndag i fasten er annen lesning til Matutin tatt fra en kommentar til Salme 60 av den hellige kirkefader Augustin: Kristus er én og vi er alle hans lemmer.
Det er ikke mulig å leve vårt liv i denne verden uten å fristes. Vi vokser ved å fristes; ingen kjenner seg selv om han ikke er blitt satt på prøve.
Han forvandlet altså oss til seg da han ville fristes av Satan. I Kristus var det vi som ble fristet, for det var fra oss han hadde fått menneksenaturen mens han ga oss frelsen. Fra oss fikk han døden mens vi fikk livet fra ham. Han fikk fristelsen fra oss, men vi fikk livet fra ham. Dersom vi blir fristet i ham, da er det også i ham vi seirer. Dersom han ikke var blitt fristet så hadde han ikke kunnet lære oss som fristes hvordan fristelser skal overvinnes.
Ifølge Markus-evangeliet ble Jesus drevet av Den hellige ånd ut i ørkenen: det er en guddommelig kraft som er i virksomhet. Guds folk hadde vandret i ørkenen i førti år og latt seg friste til å stole på sine egne krefter, dansen rundt gullkalven var et symbol på det. Vi i klosteret begynner dagen hver morgen med å synge salme 95 og bønnfalle Gud om at vi ikke må falle som på fristelsens dag i ørkenen. Og flere ganger om dagen ber vi Fader Vår «led oss ikke inn i fristelse men frels oss fra det onde».
La oss gå med glede inn i disse førti dagers faste, hvor vi skal la oss lede av Den hellige Ånd, slik at vi ikke forviller oss på våre egne selvvalgte stier, med følger Kristus mot påsken og oppstandelsen – det er han som er oppstandelsen og livet.
