Evangelieteksten i dag sier to ganger at Jesus elsker Lasarus, og legger til at han også elsket Lasarus’ søstre Marta og Maria. Oversettelsen skjuler for oss at den greske teksten bruker to ulike verb: første gang verbet φιλεω, andre gang verbet ἀγαπεω.
Det første, φιλεω, betegner vennskapets kjærlighet. Vi finner det igjen i to sammensatte ord helt i begynnelsen av teksten vi hørte fra Hebreerbrevet: φιλαδελφια—broderkjærligheten, kjærligheten til våre søsken—og φιλοξενια—gjestfriheten, eller bokstavelig oversatt: kjærligheten til de fremmede. Det er en kjærlighet som innebærer solidaritet, kameratskap, brorskap. Teksten fra Første Samuelsbok illustrerer den for oss helt konkret:
Etter Davids samtale med Saul ble Jonatans sjel knyttet til Davids sjel. Jonatan fikk ham kjær som sitt eget liv. […] Og Jonatan gjorde en pakt med David, fordi han hadde ham kjær som sitt eget liv. Jonatan tok av seg den ytterkappen han hadde på, og ga den til David, likeså krigsklærne sine, ja, også sverdet og buen og beltet.
Jonatan kler David i sine egne klær og gir ham sine egne våpen, en handling som symbolsk uttrykker hans indre innstilling til David: han har ham så kjær som sitt eget liv, som sin egen sjel. Med andre ord: Jonatan elsker David som seg selv. David er som en «annen Jonatan», og Jonatan gir ham det han selv har for å beskytte seg slik at han kan overleve i krigen. Det Jonatan skulle bruke til å verge sitt eget liv, gir han til David.
At kongssønnen Jonatan kler David i sine egne klær, symboliserer også at han gir David del i sin egen verdighet. Vi vet godt hvordan klær brukes til å uttrykke verdighet og rang, ikke minst i kongelige (eller kirkelige) miljøer.
Jesus elsker hver og en av oss, slik som han elsket Lasarus, slik som han elsket Marta og hennes søster Maria. Han har oss så kjær som sitt eget liv, ja, han elsker oss høyere enn sitt eget liv. Her nærmer vi oss det andre greske verbet i evangeliet, ἀγαπεω: den selvforglemmende, selvhengivende kjærligheten, den som er ubetinget og ikke forventer noe til gjengjeld. Ved å gi sitt liv for oss, kler Jesus oss i sine egne klær, han gir oss del i sin egen verdighet som Guds Sønn. Vi blir en «annen Kristus».
Det er dette som skjer i dåpen. Dåpen er den pakten han slutter med hver og en av oss, som knytter hans sjel til vår sjel, for å bruke ordene fra Samuelsboken. Den hvite dåpskjolen som dåpsbarna bærer—akkurat som våre hvite nonnedrakter—symboliserer nettopp at vi i dåpen er blitt ikledd Kristus, vi har fått del i hans verdighet, ja, i hans eget liv.
Fortsettelsen av evangelieteksten forteller om hvordan Jesus vekker Lasarus opp fra de døde, hvordan han, som en foregripelse av sin egen seier over døden, gir Lasarus del i sitt eget liv. Å få del i Jesu eget liv, er å få del i hans kjærlighet, det er å bli ham lik.
De Jesus elsker, er de som kan elske. Evangeliet viser oss både at Marta, Maria og Lasarus elskes av Jesus og at de viser kjærlighet, slik Hebreerbrevet oppfordrer oss til. Broder- eller søskenkjærligheten: Maria og Marta sender bud til Jesus om at Lasarus er syk, trolig fordi de håper at Jesus kan hjelpe ham. Gjestfriheten: helt i begynnelsen minner teksten oss om hvordan søsknene viste Jesus gjestfrihet ved en annen anledning, da Maria salvet ham og tørket føttene hans med håret sitt.
Det er de som har opplevd å bli elsket som er i stand til å elske. Det er i den grad vi tar imot og tror på Guds ubetingede kjærlighet til oss i Jesus Kristus, i den grad vi lar oss forvandle og bli ham lik, at vi selv blir i stand til å vise kjærlighet slik han gjorde ved å gi seg selv for oss.