Moses talte til folket og sa: Kom ihu hvordan Herren din Gud har ført deg hele veien disse førti år i ørkenen.
Slik begynner morgendagens første lesning. Kristi Legemsfest, ja, hver eneste eukaristifeiring, er en anledning til å minnes hva Herren har gjort for oss: «Barmhjertige Frelser, i dette underfulle sakrament har du etterlatt oss et minne om din lidelse.» (Kirkebønnen).
Morgendagen er også for oss en helt spesiell anledning til å minnes hva Herren har gjort for oss, hvordan han har ført oss – ikke bare førti år, men hele 75 år – siden de første søstrene kom hit til Lunden 7. juni 1951, for å grunnlegge den kommuniteten vi nå utgjør og bærer videre.
Det er viktig å minnes. Ikke for å forbli sittende fast i fortiden, men nettopp for å kunne se fremover med håp, for å finne styrke til å forbli trofaste, når vi ser hvordan Herren er trofast mot oss. Det gjelder i våre liv enkeltvis, og det gjelder for oss som fellesskap. Oppfordringen fra Moses er klar:
Glem ikke Herren din Gud, som førte deg ut av Egypt, av trellehuset. Han ledet deg gjennom den store, uhyggelige ørkenen, hvor det var giftslanger og skorpioner, gjennom et uttørret land hvor det ikke var vann. Og av harde fjellet lot han vann strømme frem for deg. Han gav deg manna i ørkenen, en mat som dine fedre aldri hadde smakt.
Minnet, ihukommelsen, er en viktig del av vårt kall. Hele vårt liv, står det i LCM 74-IV, er innrettet slik at det skal tjene det formål at vi «med ett hjerte bevarer minnet om Gud—memoria Dei—levende.» Noe av hensikten med et kontemplativt kloster er at det skal være en del av Kirkens kollektive hukommelse, en del av dens bevissthet, som minner alle om Guds stadige nærvær for og med oss.
Det var ikke alltid lett i begynnelsen, det vet sr. Marie Françoise. Så har det vært faser gjennom årene som har vært mer utfordrende, på ulike måter, og det vet hver enkelt av oss noe om. Vi kan føle oss sårbare, vi kjenner på våre svakheter. Men vi er her fremdeles, og vi ser at Gud tar vare på oss på så mange ulike måter.
Han ville ydmyke deg og prøve deg for å få vite hva som bodde i ditt hjerte, om du vil holde hans bud eller ikke. Han ydmyket deg og lot deg sulte. Så gav han deg manna, en mat som hverken du eller dine fedre kjente til. Slik ville han la deg forstå at mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som kommer fra Herrens munn.
Å minnes, som i eukaristien, er også en kilde til takknemlighet. Paulus snakker i annen lesning om takksigelsesbegeret som vi velsigner og som gir del i Kristi blod. Og hvis vi skal gjøre noen form for samvittighetsransakelse på dette regularkapitlet, så kan vi kanskje se etter om det ikke er noe vi tar for gitt, noe vi glemmer å takke for. Takknemlighet er også en kilde til glede og til håp, og en motvekt mot å tynges ned av alt vi skulle ønske var annerledes. Ikke ved å fortrenge eller fornekte reelle vanskeligheter, men ved å veie opp og balansere ved å se på reelle gleder og styrker.
La oss takke for de søstrene som var modige nok til å legge ut på dette eventyret. La oss takke for det Gud har gitt gjennom dem og alle som er gått forut for oss—og la oss takke for hver enkelt av oss som er her i dag, la oss minnes Guds undergjerninger i våre historier, hvordan han har ledet oss hit, slik at vi også kan svare på kallet til å bli ett legeme, hans Legeme, her på Lunden nå.