Blant de verdier og holdninger som novisemesterinnen i et dominikansk kloster skal formidle til novisene, nevner konstitusjonene (LCM) «oppmerksomhet på Guds nærvær, spesielt ved den gave at Den hellige ånd bor i våre sjeler». Gud er nærværende i klosteret, ikke bare i kapellet, i tabernakelet, men i hver enkelt av oss. For å ta opp igjen Augustins formaning som vi snakket om før påske: «Ær Gud i hverandre, for hans templer er dere jo blitt.»
Den ortodokse teologen John Behr skriver i sin John the Theologian and His Paschal Gospel at når Jesus sier «i min Fars hus er det mange boliger», så kan vi tolke det som at Kirken, Faderens hus som er Kristi legeme, er bygget opp av mange små «Guds boliger», nemlig lemmene, oss. Det er ikke bare slik at vi her «bor i Guds hus», vi er Guds hus—hver enkelt og sammen.
Alle de små detaljene i dagliglivet blekner litt mot denne visjonen. Gud bor i oss! Og samtidig; alle de små detaljene er nettopp bærere av denne visjonen. Den Treenige Guds herlighet og kjærlighet ligger til grunn for og kommuniseres til oss, kan skimtes og erfares i måten vi lever sammen på: Hvordan vi behandler hverandre, hvordan vi snakker til, med og om hverandre, hvordan vi tenker om hverandre, hvordan vi er tilstede i oss selv og gir av oss selv, i bønn, i arbeid, i samtale og stillhet.
Vårt felles liv er tenkt som én konkret realisering av hva Kirken i sitt vesen er, både i tiden frem mot pinse og tiden etter pinse:
Idet de etterligner kirken i Jerusalem, som var samlet ved apostlenes lære og daglig var forenet i bønn (jfr Apg 2,42), bærer søstrene frem et lovoffer for Gud, særlig ved feiringen av liturgien. Utholdende i bønn sammen med Maria, Jesu mor, streber de etter Den hellige ånds fylde, for at de, med utildekket ansikt, skal gjenspeile Herrens herlighet idet de selv forvandles til det samme bilde, fra herlighet til herlighet, ved Herrens Ånd (jfr 2 Kor 3,18). (LCM 1,4)
Som i Apostelkirken er vårt fellesskap grunnlagt, bygget opp på og urokkelig befestet i Den hellige ånd. I Ham, i én og samme tro, mottar vi Ordet fra Gud vår Far. Med ett hjerte betrakter vi ham, og enstemmig lover vi ham. I den samme Ånd utgjør vi ett legeme, vi som deler det samme brød. Og det er nettopp i den samme Ånd at vi har alt felles. (LCM 3,1)
Ånden som bor i oss fikk vi i dåpen og konfirmasjonen. Det er en virkelighet vi deler med alle døpte. Løfteavleggelsen er ikke et sakrament. Og samtidig ber vi jo i profesjonsritualet om at Gud må sende sin Hellige Ånd over den som avlegger løfter, som gir seg selv til Gud, slik vi ber om at Ånden må komme ned over våre offergaver, brødet og vinen, i messens epiklese. I den tredje eukaristiske bønn, ber vi på lignende måte for alle som deltar i messen:
Gi at vi, styrket med din Sønns legeme og blod, og fylt av hans Hellige Ånd, må bli ett legeme og én ånd i Kristus. Måtte han gjøre oss til en evig gave for deg, så vi kan dele arvelodd med dine utvalgte, fremfor alt med den salige Jomfru, Guds Mor Maria, den salige Josef, hennes ekteviede, dine salige apostler og ærerike martyrer og alle hellige, som uten opphør kommer oss til hjelp med sin forbønn hos deg.
La oss be om en skjerpet bevissthet om Åndens nærvær i hver enkelt av oss, la oss be om fornyet inspirasjon til å leve det vi er kalt til. La oss takke for alle Guds gaver, ikke minst for selve Gaven, Den hellige ånd, og måtte Ånden gjøre oss til en evig gave for Gud.