Julaften

Julefesten var i utgangspunktet en epifani- eller teofani-feiring, en feiring av Herrens åpenbaring;
en feiring av at Gud åpenbarte sin frelse, åpenbarte seg selv, på synlig vis.

Ett av temaene som går gjennom adventstiden og inn i julefeiringen, er nettopp det som handler om å få se: lengselen etter å se Gud, at Guds nærvær blir synlig. Liturgien, både gjennom bibeltekstene og tekstene fra kirkefedrene, insisterer: «Vis oss, Herre, din miskunn!» «La ditt ansikt lyse over oss!» «La oss få se ditt åsyn!» «Herren kommer med makt og velde, og alle skal se ham.» «Vi så hans herlighet.»

Det greske ordet for «herlighet», δοξα, er avledet av verbet δοκειν, som i grunnen blant annet betyr noe à la «å synes», både i betydningen «det virker som/ser ut som» eller i betydningen «å mene». En δοξα kan da altså være en mening, eller en fremtoning, noe som synes for oss – eller i avledet/overført betydning: det som stråler frem fra Gud, Guds herlighet.

 

For å beskrive Herren som åpenbarer seg, det vi ser når Guds herlighet blir synlig, er det særlig én metafor som brukes både av Skriften og Fedrene: lys. Kristus er «lys av lys» (Nicenum), han er «det sanne lys, som lyser for hvert menneske» som nå kom til verden» som vi hører i Johannesprologen.

I vår daglige erfaring er lyset for det meste ikke noe vi egentlig ser. Vi kan se selve lyset bare når det er mørkt rundt omkring. Ellers er lyset det som gjør at vi kan se alt annet.

I noen situasjoner, for eksempel når vi er i sorg, er vi som omgitt av mørke, og trenger at «lyset stråler over oss», at det «skinner i mørket» og «lyser for oss som sitter i dødens skygge». Men som kristne, er vi også kalt til å la lyset som vi mottok i dåpen fylle vår tilværelse mer og mer, slik at den blir mer og mer opplyst.

Å ta imot Kristus som lys innebærer da å se alle ting i eller ved ham. Det innebærer et fornyet og klarere blikk på verden rundt oss, på historien, på menneskene, et blikk som lar oss fornemme tingenes sanne natur, hendelsers virkelige mening, våre medmenneskers og vår egen ekte verdighet.

Ved å lese det som skjer i våre liv og i samfunnet rundt oss i lys av Kristus, kan vi oppdage sammenhenger, bevegelser, som ikke er synlige på overflaten. Slik leste Guds folk sin historie, både om de årene de vandret i ørkenen og den tiden de tilbrakte i eksil, og så Guds ledelse og mening for dem i det som skjedde, selv det som virket katastrofalt. Slik leser kristne de jødiske Skriftene, det gamle testamente, og ser allerede Kristi frelsesverk beskrevet i bilder og typer. Slik kan vi i våre egne liv se hvordan en hendelse som i seg selv er tung og meningsløs, kan finne sin plass i en større fortelling og få betydning og mening fra helheten.

Både Matteus og Lukas, og også martyrolog-teksten vi nettopp hørte, tegner på ulike vis et bilde, ikke bare av hvordan Kristus trer inn i tiden, inn i historien, men et bilde hvor historien og dens gang finner sin mening, sin retning og sitt mål i Kristus.

Når vi ser det skapte i Kristi lys, blir skaperverket et vitnesbyrd om Skaperen, og menneskene rundt oss fremstår som det de virkelig er: ikoner, avbilder av Gud, hver med sin helt unike fasett. Kristus lar hver enkelt av oss fremstå slik Gud ser oss: i all vår verdighet og skjønnhet. Når det er vanskelig å akseptere og elske en av våre søstre eller oss selv, er det dette lyset vi må la skinne over vedkommende.

Ved å bli menneske, opplyser Kristus vår tilværelse fra innsiden. Unnfangelse, fødsel, vekst, læring, vennskap, glede, sorg, lidelse og død: alt gjennomstråles innenfra av det uskapte guddommelige lys som forenet seg med den skapte materien for å fornye og fullbyrde den. La oss slippe dette lyset til i oss denne julen, om det så bare er en liten gnist, la oss finne trøst i den, verne om den, og la den vokse seg sterkere og klarere så vi kan se mer og mer av Guds herlighet.

Allmektige Gud, ditt Ord er blitt kjød og fyller oss med glansen av ditt lys. Vi ber deg: Gi at våre gjerninger må være en gjenglans av dette lys som ved troen bor i vår sjel. Amen.