Hvor fagre er deres føtter som melder fred, forkynner frelse og roper til Sion: ‘Din Gud er hersker!’ (Jes 52,7)
Slik synger vi på høytiden for vår grunnlegger, den hellige Dominikus.
Ja, hvor inderlig vi lengter etter føtter som forter seg med budskap om fred, etter nyheter om våpenhvile, forhandlinger og forsoning, etter frelse for de sultende og sårede, for fryktsomme og flyktninger og frihetsberøvede.
Hvor intenst ber vi ikke om at Guds rike skal komme, at vår Gud skal være hersker?
Men hvor fjern virker ikke denne virkeligheten hver gang vi åpner en avis eller løfter blikket og ser rundt oss?
Har vi ennå noe håp igjen om å kunne være disse fagre føtter som forkynner gledesbud?
Har vi fremdeles tro på fred og frelse?
Det han gjorde, var å begynne med å gjøre det som var innenfor hans rekkevidde, nemlig å endre på egen livsstil. Sammen med de første brødrene og søstrene, omfavnet han saligprisningenes visdom, og søkte selv å bli en del av løsningen på de problemer han konstaterte.
Dere er verdens lys! (Matt 5,14)
Det er en formidabel utfordring i en verden som virker mørk og truende.
Og når en tenner et lys, setter en det ikke under et kar, men i en stake, så det lyser for alle i huset. (Matt 5,15)
Den freden vi lengter etter, som vi ønsker å se virkeliggjort i verden, den må vi selv ta imot og være med på å utbre. I klostrene, som i familier, i nabolag og på arbeidsplasser, kan små konflikter ulme i årevis. Ja, inne i hver enkelt av oss kan personlige borgerkriger rive oss i stykker og gjøre at det vi sprer rundt oss er uro og splittelse, fordi vi ikke vet hvem vi er og derfor insisterer på en eller annen snever identitet vi tror skal redde oss.
Gud kan gjøre i og gjennom oss mer enn vi våger å håpe. Vi må bare begynne på riktig sted.
Slik skal også deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerninger dere gjør, og prise deres Far i himmelen! (Matt 5,16)