Den jødiske Shavuot, ukefesten, som feires 50 dager etter Pesach, påsken, er rammen Lukas gir oss for den første kristne pinsen. Shavuot kombinerer feiringen av den første kornhøsten og feiringen av at Israel mottok Torahen på Sinai. Det er altså en feiring av Guds gode gaver i naturen og i religionen, det som gir næring fysisk og åndelig.
Den kristne pinsen får ny dybde mot denne bakgrunnen. Det vi feirer er også Guds gode gaver. Vi feirer de første fruktene av Jesu oppstandelse: innlemmelsen av hedningene i Guds folk, og vi feirer at Kirken mottok Den Hellige ånd.
Det var da israelittene tok imot Loven og sluttet en pakt med Herren at de virkelig ble et folk. Det er når de som fellesskap forplikter seg på å leve etter Guds Torah, Guds undervisning eller lære, at de også knyttes sammen i enhet.
Denne gaven betegnes med mange ord, se bare på Salme 119: Guds lov, lovbud, forskrifter, dommer, budord, ord... Ordet—Logos—og Visdommen—Sophia—blir også etter hvert sett som uttrykk for Torah. Og dette gir oss kristne et viktig perspektiv, som Johannes har benyttet seg av i prologen til sitt evangelium.
Jesus er Torahen, Guds Ord, Guds Visdom, inkarnert. I Jesu liv ser vi hva det betyr å leve fullt ut i pakten med Gud: et liv i frihet og kjærlighet. For Guds Lov er frihetens lov, nådens lov. Guds bud er intet annet enn kjærlighet. Hele loven er oppfylt av kjærligheten.
Dette kan vi ha i tankene når vi i salmene synger om Guds lov, Guds ord, Guds lovbud... Herre, hvor høyt jeg elsker din lov, hele dagen tenker jeg på den—det vil si: Herre, hvor høyt jeg elsker Kristus, ditt Ord, hele dagen tenker jeg på ham.
Men det er mer. Hos profeten Jeremia leser vi om den nye pakt:
Men dette er pakten jeg vil slutte med Israels hus i dager som kommer, sier Herren: Jeg legger min lov i deres sinn og skriver den i deres hjerte. Jeg skal være deres Gud, og de skal være mitt folk. Da skal ingen lenger undervise sin neste og sin bror og si: «Kjenn Herren!» For de skal alle kjenne meg, både små og store, sier Herren. For jeg vil tilgi skylden deres og ikke lenger huske synden. (Jer 33, 31–34)
Det er dette de kristne ser oppfyllelsen av når Den hellige ånd blir gitt: Også Ånden—som er Kristi Ånd—er vår Torah, vår Lov, som vi har inne i oss, som gjør at vi kjenner Herren.
Den som holder hans bud, blir værende i Gud og Gud i ham. Og at han er i oss, det vet vi fordi han har gitt oss sin Ånd. (1 Joh 3,24)
Men dere er alle salvet av Den hellige og kjenner sannheten. […] Men salven dere har fått fra ham, blir værende i dere, så dere trenger ikke opplæring fra noen. For hans salve lærer dere om alt, og den er sann og uten løgn. Bli da i ham, slik den har lært dere. (1 Joh 2,21.27)
Det er når vi mottar Den hellige ånd at vi blir forenet til ett folk, Guds folk, som lever i pakten med ham, som Kristi legeme, ledet av Ånden.
Vi på Lunden minnes også i dag som kommunitet vår grunnleggelse. Det som Kirken i stort lever, er vi også i smått et uttrykk for:
Som i Apostelkirken er vårt fellesskap grunnlagt, bygget opp på og urokkelig befestet i Den hellige ånd. I Ham, i én og samme tro, mottar vi Ordet fra Gud vår Far. Med ett hjerte betrakter vi ham, og enstemmig lover vi ham. I den samme Ånd utgjør vi ett legeme, vi som deler det samme brød. Og det er nettopp i den samme Ånd at vi har alt felles. (LCM 3,1)
Communio—som gir oss ordet kommunitet—er satt sammen av prefikset con- (med) og substantivet munia, munus, som betyr gave eller oppgave. Å leve i kommunion, i kommunitet, innebærer å ha alle gaver felles, å dele hverandres gaver med hverandre. Men enda mer grunnleggende, er det å ha tatt imot en gave sammen, den samme gaven, og å ha en felles oppgave.
