Fordi fortellingen er såpass lang og detaljert, leses den vanligvis som en enkeltstående tekst, løsrevet fra konteksten den står i. De som er litt mer bevandret i Bibelen husker kanskje at den kommer i Lukas kapittel 15, som en del av en lengre sekvens med lignelser som Jesus forteller når "fariseerne og de skriftlærde murret og sa seg imellom: «Denne mannen tar imot syndere og spiser sammen med dem.»", fordi "tollerne og synderne holdt seg nær til Jesus for å høre ham." Flere er nok kjent med de to andre lignelsene: den om gjeteren som går ut og leter etter den ene sauen som er borte, og den om kvinnen som leter etter en mynt hun har mistet.
Men hvor ofte tenker vi på å lese den tredje lignelsen, den om mannen som hadde to sønner, i sammenheng med, i fortsettelsen og i lys av de to lignelsene som går forut for den? Hvor mange ser denne tredje som siste ledd i en trestegs progresjon? Hvilke innsikter kan det gi oss?
Grunntema for alle tre kan beskrives omtrent slik: Noen har flere av noe, men én av dette de har flere av blir borte, så blir det funnet igjen og alle gleder seg.
Allerede ved denne korte oppsummeringen, fremkommer det at det også er viktige forskjeller mellom de tre lignelsene. Sauebonden hadde hele hundre sauer. Kvinnen hadde bare ti mynter, og mannen i den siste lignelsen hadde bare to sønner. Om dette spiller noen særlig rolle for tolkningen, er kanskje tvilsomt. Derimot er det noe de to første lignelsene har til felles, men som mangler i den tredje: Å lete. Både sauebonden og kvinnen leter etter det de har mistet. Bonden forlater sågar de nittini sauene han ennå har kontroll på, for å finne den ene som er borte. Faren til de to sønnene, derimot, gir seg ikke på vei for å hente sønnen sin tilbake, ikke engang når det blir hungersnød i det landet han befinner seg i. Kanskje var faren ikke klar over dette, kanskje visste han ikke hvor sønnen var, men i alle tilfelle, han blir hjemme og venter. Hvorfor det?
Bryr han seg mindre om sønnen sin enn en kvinne bryr seg om en mynt? Eller er han fornærmet? Forventer han seg kanskje at sønnen skal gå på trynet og komme tilbake av seg selv?
Det er jo også en vesentlig forskjell mellom en sau og en unggutt (selv om noen kanskje iblant tviler på det), akkurat som det er en vesentlig forskjell mellom en mynt og begge disse to.
Kvinnen trenger ikke å forlate huset for å lete etter mynten sin. Hun hadde ti mynter i huset. Mynten kan ikke av seg selv ha gått noe sted. Da er den i så fall blitt stjålet. Den må være i huset, og det eneste hun trenger å gjøre er å tenne nok lys og feie alle kroker, også under sengen. Mynten ligger der den ligger, den kommer ikke til å flytte på seg.
Sauen er det litt annerledes med. Den har nok ruslet avgårde på egenhånd. Sannsynligvis vet den ikke helt hvorfor, eller hvor den skal (bortsett fra at den sikkert leter etter noe godt å spise), og det kan sikkert ta en stund før den forstår at den er bortkommen. Hvorvidt den er i stand til å finne hjem alene, er usikkert. Det er nødvendig for bonden å sette seg å bevegelsen for å finne den, og han kan knapt regne med at sauen skal stå stille og vente på at han kommer.
Et menneske, derimot, har sin fulle frihet til å komme og gå. Det har forstand og vilje, det kan tenke seg om, gjøre nye valg, få innsikt i egen situasjon - eller ikke. Det er en mye mer kompleks situasjon. Ville det hjulpet om faren satte etter sønnen sin? Eller ville det ha virket mot sin hensikt. Han går jo ut til den eldste sønnen som ikke vil komme inn til feiringen. I det tilfellet går han nettopp ut og leter. Er det fordi han vet at de to sønnene hans er forskjellige?
Dersom vi går ut i fra at sauebonden, kvinnen og faren alle representerer Gud, og at det er vi mennesker som er sauer, mynter og sønner, kan vi kanskje trekke den konklusjon at når Gud vil få oss tilbake, tilpasser han seg den situasjon vi befinner oss i, det stadium av åndelig frihet og modenhet vi har nådd, nøyaktig hva det er som har gjort at vi befinner oss lenger unna Gud enn Gud (og vi selv, innerst inne) ønsker?