Heldigvis har vi i dag mange muligheter både til behandling og tilrettelegging, men dette var nok ikke tilfelle på samme måte for Simeon i Jerusalem da Maria og Josef kom for å fremstille Jesus i templet. Hvis han var litt oppe i årene, og det tror vi vel at han var, hvordan var egentlig synet hans? Hva så han egentlig da han tittet ned på den lille som Maria lot ham holde et øyeblikk?
Det som var der foran øynene hans, var et førti dager gammelt guttebarn og foreldrene hans. Det han etter eget utsagn ser, er "din, det vil si Guds, frelse". Kjente han ungens navn? Hadde han spurt Josef, "hva heter barnet?" og fått som svar "Jesus"—som betyr "Herren frelser"? Hvilken indre visshet er det han støtter seg på, når han så sikkert kan si at det er dette han har ventet på?
Flere har sikkert gjort den erfaring at de har gått og ventet på og lengtet etter noe de ikke helt visste hva var. Først da det inntraff, da de møtte den rette, da de kom til det riktige klosterfellesskapet, da noen sa det forløsende ord, da visste man. Han er det! Her er det! Det var det jeg trengte å høre!
Om Simeons fysiske blikk var sløret, var hans indre øye klart og våkent. Håpet var levende i ham. Og det var med håpets øyne han kunne gjenkjenne Herrens salvede, som han hadde fått løfte om at han skulle få se før han skulle, ja, nettopp, se døden.
I en situasjon som i seg selv ikke var særlig oppsiktsvekkende, at jødiske foreldre tok med seg sitt jødiske barn for å utføre et påbud foreskrevet i Moseloven, så Simeon oppfyllelsen av løftet. Kanskje er det en utfordring til oss alle, unge som gamle, uansett hvilken tilstand våre fysiske øyne er i, om å skjerpe det indre blikket, håpets blikk, for å kunne se mer av Herrens frelsende virke i verden?