.jpg)
alle folk venter deg med lengsel.
Du er den hjørnesten
som samler alle til ett.
Forløs det falne menneske
som du har skapt av jord!
Kom, Herre, frels oss!
Vent ikke lenger!
Ha miskunn med ditt folk!
Finnes det en lengsel som forener alle folk?
Finnes det en felles forventning?
Små og store samfunn preges av polarisering, av partivesen, av splittelse og strid. Kan vi se for oss, ikke bare noe, men noen som er i stand til å samle, istedenfor å spre; en som kan forløse en verden i fødselsveer, få frem dette beste i menneskene vi forhåpentlig fremdeles vil tro på?
Året vi er på vei inn i skal være et jubelår, et håpets år, et bønnens år.
Det er overveiende sannsynlig at det ikke blir året hvor alle våre lengsler tilfredsstilles, hvor all sult stilles, stridende parter forsones og dissonansene oppløses i harmoni. Det er nettopp derfor vi trenger å vie det til håp og bønn.
2025 er også et viktig år i historien om lengselen etter kristen enhet. Det markerer 1700-årsjubileet for det første økumeniske konsil i Nikea, avgjørende for en av de viktigste felleskristne kildetekstene: den nikenske trosbekjennelsen, hvor vi bekjenner Jesus Kristus som sann Gud av sann Gud og som sant menneske av kjøtt og blod, født av jomfru Maria. Han forener i seg det vi i utgangspunktet oppfatter som motsatser: mennesket, skapt av jord, og Skaperen. Han forener, i sitt legeme, alle som gjennom dåpen er blitt hans lemmer. Han ønsker å samle hele den menneskehet han forenet seg med inn i sitt evige rike: fredens og rettferdighetens rike. Kan vi dele hans drøm og hans lengsel?