"Han sender sitt budskap til jorden, hurtig løper hans ord," heter det i Salme 147,15.
I advent er det mange som sender både budskap, ord og andre uttrykk for kjærlighet, oppmerksomhet, omtanke, ønske om kontakt. Noen av disse budskapene løper hurtig, som SMS, epost og andre typer digitale meldinger. Om den fysiske brev- og pakke-posten kan man vel knapt i disse dager si at den går særlig fort, og selv om det kan være frustrerende ikke å vite når eller om det man har sendt kommer frem, gjør dette det hele kanskje mer spennende. Man legger noe i en postkasse, og så etter en ukes tid kan man gå og tenke, "ja, kanskje i dag, kanskje nå går hun til postkassen sin og finner brevet mitt!" Man forestiller seg gleden hos den andre, forventningen om et svar, kanskje. Kontakten som oppstår, usynlig, utfor vår kontroll, men helt reell.Gud sendte sitt Ord til jorden. Det er det vi skal feire til jul. Det er dette mysterium vi nå langsomt åpner våre hjerter og sinn for. Kan vi se for oss Gud som går der forventningsfullt og lurer på når vi virkelig skal motta og åpne det budskap Gud har sendt oss? Gud som smiler for seg selv og ser for seg hvordan vi gleder oss over å oppdage Ordet som kommer til oss som et uttrykk for Faderens kjærlighet? Og når skal vi svare? Kommer det et svar? Hva vil vi si til Gud som respons på det Ordet som er blitt sendt oss?
Er det noe å tenke over den siste delen av advent?
