_MET_DP853474.jpg)
Det er allment akseptert at Lukasevangeliet er som et slags bind 1 av et tobindsverk skrevet av samme forfatter, bestående av evangeliet og den boken vi kjenner som Apostlenes Gjerninger. Apostlenes gjerninger begynner nettopp med å si at "I min første bok, gode Teofilos, skrev jeg om alt det Jesus gjorde og lærte, fra han begynte og helt til den dagen han ble tatt opp til himmelen" (Apg 1,1–2). Denne første boken er, regner man med, Lukas' evangelium. Evangelisten nevner aldri sitt eget navn og sier heller ikke noe om hvem han er. En gammel tradisjon identifiserer ham som Lukas, en lege som var en av medarbeiderne til Paulus. De fleste forskere mener at evangeliet ble skrevet i en primært hedningekristen kontekst (Lukas' gresk er mye "penere" enn f.eks. Markus') en gang mellom år 70 og år 85, muligens rundt år 80.
Blant Lukas' særtrekk kan vi nevne Den hellige ånds rolle. Ånden er aktiv helt fra kapittel 1, hvor Gabriel forkynner at Ånden skal fylle Johannes Døperen (1,15) og at den skal komme over Maria (1,35) det er Ånden som fyller Elisabeth ved Marias besøk (1,41) og Sakarja ved Johannes' omskjærelse (1,67), og lar dem tale profetiske ord. Jesus begynner sitt virke i Åndens kraft (4,14), han som skal døpe med Den helige Ånd (3,16), og forkynner selv i synagogen i Nasaret, med profetens Jesajas ord, at Herrens Ånd er over ham (4,16–21). Evangeliet slutter med løftet til disiplene om at Ånden skal komme over dem og utruste dem for det oppdraget Jesus har gitt dem (24,49), og Apostlenes Gjerninger åpner med beretningen om Åndens komme på pinsedag (2,1–4), og fortsetter med å fortelle om hvordan Ånden som drev Jesus nå virker videre gjennom den unge Kirken.
Andre trekk som osgå ofte fremheves er den plass Lukas gir kvinner i sitt evangelium, og hans fokus på barmhjertighet, på Jesu bønn, på økonomiske og sosiale spørsmål og på misjonen til hedningene. Han deler med Johannes det faktum at han gir mer plass til Maria, Jesu mor, enn Matteus og Markus, samt at han nevner de to søstrene Marta og Maria. Lukas balanserer også ofte en scene som forteller om en mann, med en scene som forteller om en kvinne (f.eks. i kapittel 7: helbreldelsen av offiserens tjener i vv. 1–10 og oppvekkelsen av enkens sønn i vv. 11–17) . Lignelsene i kapittel 15 taler tydelig om Guds barmhjertighet og omsorg for syndere og de bortkomne.
Når vi lytter til Lukas gjennom dette liturgiske året, kan vi kanskje ha noen av disse spørsmålene i bakhodet:
- Hvordan merker og opplever jeg Åndens virke i mitt eget liv og i verden omkring meg? Ber jeg om Åndens ledelse? Regner jeg med Ånden som en kraft som virker i Kirken, i historien? Tar jeg imot Åndens gaver som utrustning for det kall jeg har fått?
- Hvordan er mitt bønneliv? Hva betyr det å be? Hvilken rolle spiller bønnen for meg når jeg tar beslutninger, når jeg håndterer vanskelige situasjoner, i hverdagens rutiner, i mine relasjoner med andre, i min selvforståelse? Hvilken plass har tilgivelse og barmhjertighet i mitt liv?
- Hvordan inkarneres evangeliets verdier i mitt liv og i vår Kirke og vårt samfunn? Får de konkrete sosiale og økonomiske konsekvenser? Hvilken plass har ulike grupper av mennesker i mitt verdensbilde, i min visjon for et godt samfunn, for Kirken?
- Hvordan tenker jeg om misjon? Hva betyr det å utbre evangeliet?
Kilder
Brendan Byrne, The Hospitality of God: A Reading of Luke's Gospel (Collegeville/Minnesota: Liturgical Press, 2000)
Denis McBride, The Gospel of Luke: A Reflective Commentary (Dublin: Dominican Publications, 1994)
Luke Timothy Johnson, The Gospel of Luke, Sacra Pagina Series (Collegeville/Minnesota: Liturgical Press, 1991)