Hvorfor besøkte Maria sin slektning Elisabet?
De fleste katolikker vil uten å nøle svare at hun dro for å hjelpe sin eldre slektning som var blitt gravid mot alle odds. Og hvorfor ikke?
Det er en nobel og passende grunn, i tråd med kristen etikk og moral, og på et allmennmenneskelig plan til og med høyst sannsynlig.
De tidlige kristne predikanter og eksegeter, så vel som folkets sunne fornuft og instinkt for troens sannheter var ikke sene om å tolke fortellingen slik.
Dog nevner Lukas i sitt evangelium ikke et pip om noen hjelpetrang hos Maria. Han sier faktisk ingenting om motivasjon i det hele tatt. Han forteller ganske enkelt at “[n]oen dager senere dro Maria av sted og skyndte seg opp i fjellbygdene, til den byen i Juda hvor Sakarja bodde» (1,39-40a).
Dette utelukker selvfølgelig ikke at Maria, som hadde fått vite av engelen at den aldrende Elisabet nå var i sjette måned, ble inspirert til eller følte seg forpliktet til å reise for å hjelpe henne mot slutten av svangerskapet. Noen ting er så selvfølgelige at det ikke er nødvendig å nevne dem.
På den annen side, er det også tenkelig at Lukas utelater spekulasjoner rundt Marias hensikter – og også detaljer om hva hun gjorde da hun kom til Elisabet, for heller ikke der nevnes det noe om hjelp – fordi han har sine egne hensikter når han skriver, og hvorvidt Maria ønsket å ta i et tak der oppe i Juda, er egentlig ikke så relevant for det han ønsker å formidle akkurat her.
Som sagt, dette betyr ikke at vi ikke kan se i Maria et forbilde på en ung kvinne som ønsker å hjelpe en eldre, på nestekjærlighet, uselviskhet og omsorg for sårbare grupper. Problemet blir at dersom vi plasserer våre mellommenneskelige forhold, det være seg mellom generasjoner eller andre typer relasjoner, utelukkende innenfor rammen av hjelp som ytes og mottas, risikerer vi at i alle fall den ene parten, og kanskje begge, alltid reduseres mer eller mindre til et objekt eller en funksjon.
Når Maria ankommer, utbryter Elisabet ikke, som man kanskje kunne trodd, at «her kommer endelig noen som kan ta seg av klesvasken, for nå klarer jeg ikke å bøye meg lenger, og i tillegg har jeg så vondt i ryggen og skuldrene at det å kna den brøddeigen er blitt en prøvelse!» Hun velsigner ikke Maria fordi sistnevnte er kommet for å avlaste henne. Hun priser henne ikke salig fordi hun er så snill og hjelpsom. Nei, «[h]un ble fylt av Den hellige ånd og ropte høyt: ‘Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten i ditt morsliv. Men hvordan kan det skje at min Herres mor kommer til meg? For da lyden av din hilsen nådde øret mitt, sparket barnet i magen min av fryd. Og salig er hun som trodde, for det som Herren har sagt henne, skal gå i oppfyllelse.’» (1,42-25).
Elisabet ser Maria som subjekt, som den hun er foran Gud, og hun anerkjenner mysteriet Maria er bærer av, hennes gudgitte kall. Om hun gleder seg over besøket, er det ikke først og fremst på grunn av den nytteverdi det har for henne selv. Hun føler seg ganske enkelt beæret av Marias nærvær. Det betyr ikke at hun ikke vil ta imot og til og med glede seg over den praktiske og moralske støtte Maria helt sikkert vil gi. Det betyr bare at hun ikke ser i Maria først og fremst hva hun selv kan få ut av henne, men hvem Maria er, Marias egenverdi, hva Maria dypest sett har å gi.
Herre, hjelp du oss å se hverandre med respekt for ditt nærvær i hver enkelt av oss og for din viljes mysterium i våre liv.