Da sabbaten var over, kjøpte Maria Magdalena og Maria, Jakobs mor, og Salome velluktende oljer for å gå og salve ham. Tidlig om morgenen den første dagen i uken kom de til graven da solen gikk opp. De sa til hverandre: «Hvem skal vi få til å rulle bort steinen fra inngangen til graven?» Men da de så opp, fikk de se at steinen var rullet fra. Den var meget stor. Da de kom inn i graven, så de en ung mann sitte på høyre side, kledd i en hvit, lang kjortel, og de ble forferdet. Men han sa til dem: «Vær ikke forferdet! Dere leter etter Jesus fra Nasaret, den korsfestede. Han er reist opp, han er ikke her. Se, der er stedet hvor de la ham! Men gå og si til disiplene hans og til Peter: ‘Han går i forveien for dere til Galilea. Der skal dere få se ham, slik som han sa dere.’» Da gikk de ut og flyktet bort fra graven, skjelvende og ute av seg. De sa ikke et ord til noen, for de var redde. (Mark 16,1–8)
«De sa ikke et ord til noen, for de var redde.»
Det er bred enighet blant forskere om at Markus’ evangelium opprinnelig endte med denne setningen. Det er en lite tilfredsstillende avslutning. Det gikk derfor ikke lang tid før ulike tillegg ble tilføyet, deriblant det som i våre Bibler nå er Mark 16,9–20, en slags oppsummering av møter med den Oppstandne som vi finner igjen i de andre evangeliene, samt en utsendelse, en versjon av Kristi himmelfart, og en beskrivelse av hvordan Evangeliet spredte seg. Ironisk nok, påpeker Brendan Byrne, er det disse versene som leses på festen for Evangelisten Markus–nettopp det avsnittet man regner med ikke er fra hans hånd![1]
Den «lange avslutningen» regnes som kanonisk, og er helt i tråd med kristen tro. Likevel skurrer den litt sett i sammenheng med resten av Markus’ tekst. Noen melankoliker var han kanskje ikke, men det er liksom som om det slutter «for bra». Rowan Williams skriver at «while I’ve no doubt that those additions are inspired Scripture just as much as Mark’s Gospel is, they’re not quite what Mark meant us to read. It sounds as if he wanted us to finish in mid-air.»[2]
«De var redde». Det er for så vidt ikke noe nytt. De som var med Jesus i båten, «fryktet med en stor frykt» da de så ham stille stormen (4,41). Folk i Gerasener-landet ble redde da de så den tidligere demonbesatte som Jesus hadde satt fri, sitte der ved sans og samling (5,15). På fjellet, når de ser Jesus forklaret, blir de tre disiplene så redde at Peter ikke vet hva han sier (9,6). Det er tydeligvis standard svar imøte med en eller annen manifestasjon av det guddommelige. Det som er nytt, er at de ikke sier noe til noen.
Gjennom hele evangeliet har Jesus innbitt forsøkt å forhindre folk i å spre nyheter om hva han gjør og hvem han er. «Se til at du ikke sier et ord om dette til noen» (1,44). «Men han truet dem og påla dem strengt at de ikke måtte gjøre kjent hvem han var» (3,12). «Men han påla dem strengt at ingen måtte få vite om dette» (5,43). «Jesus forbød dem å fortelle dette til noen» (7,36). «Men han forbød dem strengt å snakke om ham til noen» (8,30). «[Han] påla dem at de ikke skulle fortelle noen hva de hadde sett» (9,9).
De tolv sendes ut, det er riktig, men det er for å forkynne Guds rike, ikke for å fortelle om Jesus. Bare én eneste gang pålegger Jesus noen å fortelle om et mirakel han har gjort for dem. Det er den demonbesatte fra Gerasenerlandet, som ber om å få følge Jesus når han reiser derfra. «Men Jesus ga ham ikke lov til det. Han sa: ‘Gå hjem til dine og fortelle dem alt det Herren har gjort for deg, og hvordan han har forbarmet seg over deg’» (Mark 5,19). «Det Herren har gjort for deg...» Jesus snakker ikke om seg selv. Men det mannen begynner å gjøre kjent i Dekapolis, er «alt det Jesus hadde gjort for ham» (5,20).
Til tross for Jesu forbud, forkynner folk i øst og vest, og jo mer han forbyr dem å snakke, jo mer snakker de. Men så. Så kommer historiens høydepunkt, dens denouement, og kvinnene sendes for å «si til disiplene hans og til Peter: ‘Han går i forveien for dere til Galilea. Der skal dere få se ham, slik som han sa dere.’» Og da sier de «ikke et ord til noen.»
Er dette ikke en velkjent reaksjon? For det første hvordan vi av en eller annen grunn finner uimotståelig nettopp det noen ber oss om å unngå? Og for det andre hvordan vi i møte med noe helt uventet og uforståelig, gjerne blir redde og unngår å snakke om det–til tross for at det i seg selv kan dreie seg om noe positivt? Når Gud griper inn i våre liv–eller vi mener å erfare at Gud griper inn i våre liv, virker i våre liv–er det ikke ofte sånn at vi vegrer oss for å fortelle om det? Hvordan kan vi vite når vi skal tie og når vi skal tale?
Williams reflekterer over kvinnenes taushet, og skriver:
The great event officially announced at the beginning of the Gospel, the regime change the euangelion loudly proclaimed, is not a conventional triumph, an episode in the glorious career of a monarch, but a public execution. That is the secret, the mystery.[3]
A Gospel of silences, of misunderstandings, of indirect and teasing communication: but this is not for the sake of making things difficult in an arbitrary or unkind way. It is to remind us that if it’s the true God who is speaking and being spoken about in this book, this God is not a hugely inflated version of how we would run the universe if we had the chance. He is the God at the ground of everything, who works outwards from the heart of being–not that the change is any less radical or real because of that. Mark’s deep skepticism about relying too much on miracles, his careful coolness about including too much teaching that might distract us into having interesting discussions about Jesus’ interesting ideas, shows us a Jesus who not only brings about “regime change” in the world in which we live, but a Jesus who changes forever what we can say about God.[4]
På vei ned fra fjellet, forbyr Jesus de tre disiplene om å fortelle hva de har sett «før Menneskesønnen var stått opp fra de døde» (9,9). Kvinnenes misjon kommer også først etter oppstandelsen. Det er ikke før Jesus har vært gjennom sin lidelse og død, at mirakelkraften og den guddommelige autoriteten kan forstås på riktig måte.
Også for oss er det hendelser, personlighetstrekk, ord, reaksjoner som vi kun kan forstå i lys av en eller annen dyptgående og avgjørende faktor; noe annet vi har opplevd, noe som har formet oss. Vi ser ikke klart før vi får med oss helheten. Hvis livene våre er et hele, kan vi ikke egentlig forstå dem før de er over. Noe som er uforståelig når det skjer, kan gi oss det vi trenger for å møte neste utfordring. Noe vi trodde var veldig viktig, kan blekne når vi oppdager det virkelig verdifulle.
En oppfatning av Jesu makt og autoritet som ikke kjenner til hans lidelse og død, er ufullstendig og kan slå helt feil. Hans lidelse og død kan bare forstås i lys av oppstandelsen. Oppstandelsen er ikke finalen i et guddommelig show, den er oppreisningen av det som var blitt foraktet, knust og tilintetgjort.
Den litt abrupte avslutningen til Markus har også en annen funksjon: Den kaster ballen over til leseren. Du, du har også hørt dette–hva gjør nå du?
Den jødiske NT-forskeren Amy-Jill Levine skriver:
Mark makes us work harder than Matthew, Luke and John, but in making us do the work, Mark also makes us better readers and better disciples. Mark introduces us to the mysterious Son of Humanity, fully human and fully divine; just when we think we completely understand him, we are back at the beginning to try again.[5]
Vi får ikke alt servert med teskje, ferdig tygget og fordøyd. Vi må inn i fortellingen, vi må selv engasjere oss. Hva i all verden skal dette bety!?
Disiplene sendes tilbake til Galilea, til begynnelsen. Leserne også sendes tilbake dit. Les igjen, nå når du har hørt hele historien. Les om miraklene, nå når du vet hva hans virkelige autoritet er: autoritet til å gi seg selv for andre. Les igjen, og trøst deg med at disiplene ikke forstod alt første gangen, de heller.
“The text as it stands tells us that speaking about faith will never be easy,” skriver Williams, “because, when the first announcement of the truth was made, the witnesses couldn’t cope. Just as with the stupidity if the apostles throughout the Gospel, the reader’s own bewilderment and incomprehension is signaled in advance. Don’t be surprised if you can’t manage to get your head around this: it was always this way.”[6]
Oppstandelsens kraft
skal få gjennomsyre også våre liv. Når de ender her i tiden, ja, men allerede
før det kan den begynne å virke, gjennom at budskapet og dets kraft får vokse i
oss.
Mark is a book that tells you how hard it is to read and so tells you to give it the time it needs. It may be short, and it may be short on detail, but it takes as long as it takes to read, because you will never have finished it. You will have to go over and over again to rediscover the possibilities of trust and faith in the helpless, powerless God. And in that process, you will find that when Jesus speaks of in chapter 10—the absolute centrality of service, of self-gift, not of secure control over others—is what beings to come alive on your reading and your responding.[7]