Fastetiden er en tid for åndelig trening, åndelig kamp. De førti dagene er tett knyttet til et tema som går igjen i liturgi og kirkelig tradisjon: ørkenen, ødemarken. Det er stedet for nye begynnelser, det er stedet for å lytte til og bli kjent med den Gud som taler til oss, det er stedet for overgivelse og tillit til Guds omsorg og forsyn, det er stedet for bli prøvet: tålmodigheten testes, vi konfronteres med ytre og indre krefter som trekker oss i ulike retninger. Det er tørke og tomhet, det er håp og helbredelse.
Mens askeonsdagens liturgi konsentrerer seg om «programmet», den konkrete praksis vi inviteres til: faste, bønn og nestekjærlighet, flytter den første fastesøndagen oppmerksomheten over på ødemark-temaet og Jesu eksempel. I Markus 1,12–13 leser vi: «Og straks kastet Ånden ham ut i ødemarken. Og han var i ødemarken i førti dager og ble satt på prøve av motstanderen, og han var med de ville dyrene og englene tjente ham.»
I Markus’ første kapittel finnes ordene eremos, ødemark, og eremos topos, øde sted, fem ganger, både helt i begynnelsen av kapitlet (Herrens vei skal beredes i ødemarken, Døperen Johannes står frem i ødemarken, og Jesus kastes ut i ødemarken og blir der i førti dager) og helt mot slutten (Jesus trekker seg tilbake til et øde sted for å be, og han må holde seg på øde steder når det begynner å bli kjent at han har helbredet en spedalsk).
I tillegg finner vi ordet evangelion tre ganger og verbet for å forkynne seks ganger. Det er altså i ødemarken at evangeliet har sin begynnelse, i alle fall for Markus. Det er her veien beredes–den tidlige kristne menighet var kjent som «Veien»–og det er her forkynnelsen av evangeliet settes i gang.
Ødemarken er et sted for bønn, slik Jesus gikk ut til et øde sted for å be: «Tidlig neste morgen, mens det ennå var mørkt, sto Jesus opp, gikk ut og dro til et øde sted og ba der» (1,36). Ødemarken er et sted hvor vi søker å unngå det som kan distrahere oss fra vårt kall, fristelsen til å søke ære og berømmelse, eller rett og slett å bli overveldet av de mange tilbud og forventninger som finnes rundt omkring. Det er et sted hvor vi kan samle oss, konsentrere oss, som hjelper oss å finne og bevare rett fokus. Når «Simon og de andre skyndte seg etter ham» og forteller at: «Alle leter etter deg!» svarer Jesus: «La oss gå videre til småbyene her omkring, så jeg kan forkynne der også. Det er derfor jeg er kommet.» (Mark 1,37–39).
Også senere i evangeliet kommer ødemark-temaet tilbake: Det er i ødemarken at Jesus underviser og metter store folkemengder. De førti dagene Jesus var i ødemarken etter å ha steget opp av vannet, knytter Jesus til Moses og til Israelsfolket. Han gjør de samme erfaringer som de gjorde. I brødunder-scenene i kapittel 6 og 8, derimot, trer Jesus inn i rollen som Herren selv, som underviste folket i ørkenen og ga dem manna å spise.
I tillegg til disse fortellingene hvor Jesus underviser en stor mengde, kommer de scenene hvor han inviterer med seg sine nærmeste disipler, en engere krets, til et øde sted hvor de kan være alene (6,31). Disse stundene hvor de er kat’idian, alene (og ofte «i huset/hjemme»), er stunder hvor Jesus enten åpenbarer noe spesielt–som på forklarelsens berg (tradisjonelt leses denne teksten annen søndag fasten)–forklarer meningen med lignelser (f.eks. 4,10; 7,17), eller gir de tolv en viktig undervisning om hvem han er og hva det innebærer å følge ham (f.eks. 10,30–37).
Ødemarken er altså et sted hvor vi lærer Jesus bedre å kjenne, og mer og mer oppdager hva det vil si å være hans disippel. Men allerede i første kapittel av Markus er det også helt tydelig at ødemark-temaet er knyttet til et annet sentralt tema: åndelig kamp.
Straks etter dåpen, hvor Den hellige ånd senker seg ned over Jesus, kaster den samme Ånden ham ut i ødemarken. Jeg sier «kaster ut», fordi verbet ekballo bokstavelig talt kan oversettes slik: ek- «ut av» og ballo «å kaste/jeg kaster». En spennende detalj, understreket av benediktineren David-Marc d’Hamonville, er at et er det samme verbet som brukes til å beskrive hvordan Jesus kaster eller driver ut urene ånder (Marc: l’histoire d’un choc, 25). Det brukes også om Jesu handling når han driver de som selger og kjøper ut av templet (11,15). Dette kan signalisere en sammenheng mellom det som skjer her i ødemarken og det som siden skal utspille seg under Jesu offentlige virke.
Markus gir oss ingen detaljert beskrivelse av hva som foregikk i ødemarken, hvordan Jesus ble satt på prøve. De tradisjonelle tre fristelsene kjenner vi fra Matteus og Lukas.
Noen kamper er sånn at de ikke kan deles. I alle fall ikke med hvem som helst. Ikke med det allmenne publikum. Det er viktig å kunne snakke om det som er vanskelig, det er viktig å kunne dele, men det må gjøres med omhu. Ikke alle kan høre alt. Ikke alle kan bære alt. Iblant vet vi at det er noen ting som er mellom oss og Gud. Markus minner oss om den indre helligdom som finnes i hver enkelt person, hvor ingen andre har lov til å bryte seg inn. Han gjør oss oppmerksom på at vi noen ganger fascineres av det onde, drives av nysgjerrighet som kanskje forkles som omsorg, interesse eller moralsk indignasjon. Vi trenger ikke vite alt om alle. Vi trenger heller ikke gi det onde, den onde for mye oppmerksomhet.
Noen ganger er dessuten det som mangler, like talende som det som er skrevet. Johannesevangeliet beskriver ikke noen skikkelig rettssak mot Jesus foran de religiøse autoritetene i Jerusalem, kun et forhør utført av Annas. Ingen dom felles. Det er kun den romerske rettssaken, presidert av Pilatus, som gjengis i detalj. Noen bibelforskere anser at grunnen til dette kan være at Jesus gjennom hele evangeliet er blitt forhørt og prøvd av de religiøse autoritetene. Det er stadige konfrontasjoner hvor Jesus spørres ut, holder lange forsvarstaler, kaller på vitner, og til slutt også både får og feller en dom (Seán Goan, The Sign: Reading the Gospel of John, 180).
Kanskje kan vi konstatere at det er en parallell situasjon i Markusevangeliet. Kampen mot Satan i ødemarken refereres til svært kort i to vers, men den spilles ut gjennom hele evangeliet, ikke minst ved de mange demonutdrivelsene. Nå er det riktignok ikke flere av dem hos Markus enn hos Lukas og Matteus, men de får en mer fremtredende rolle, ettersom de ikke gjemmes mellom lignelser og moralprekener.
Jesuittpater og bibelforsker Brendan Byrne kaller Markusevangeliet for «the scariest gospel» av de fire, nettopp fordi det tar oss med «into a world inhabited by demons and malign forces with which Jesus is constantly in conflict» (A Costly Freedom: A Theological Reading of Mark’s Gospel, x). Jesus presenteres som «den sterkere» (1,7) som kan binde Satan (3,22–30). Han er Guds Hellige som er kommet for å gjøre ende på de urene åndene (1,24), slik det heter i den første detaljerte beskrivelsen av hvordan Jesus driver ut en uren ånd, en scene som er både paradigmatisk og programmatisk for hele hans gjerning (Aloysius Ambrozic, “New Teaching with Power (Mk 1:27),” in Word and Spirit: Essays in Honour of David M. Stanley, S.J., on His 60th Birthday, ed. Joseph Plevnik, 114).
Jesu makt til å sette mennesker fri fra urene ånder er en synlig og effektivt tegn på hans autoritet, på hans identitet som Guds Hellige og utsendte. Demonutdrivelsene–hvordan man enn ser på deres historisitet–blir et konkret uttrykk for den frelse og frigjøring han bringer til menneskene. De symboliserer det verk som fullføres på korset. Ringen sluttes mellom begynnelsen og slutten av evangeliet: Den kampen som begynte i ødemarken i kapittel 1, sluttføres når Jesus henger naken og forlatt på korset i kapittel 15 og i tomheten i den åpne graven i kapittel 16. Som Paulus senere uttrykker det: «Kraften fullendes i svakhet» (2 Kor 12,9).
Ødemarken kan da være både arena og tilfluktssted. Det er der kampen kjempes, fordi vi konfronteres med det i oss selv som trekker oss bort fra Gud eller som hindrer oss i å elske fritt. Samtidig er det der vi kan hente styrke i bønn og nærhet til Jesus, lære av ham, øse av hans kraft, finne styrke i hans seier. Ødemarken i vårt liv kan være både dagliglivet, med dets mange gjøremål og utfordringer, med dets monotoni, med alle de små irriterende tingene som kan distrahere oss og som vi må kjempe mot, og et sted eller en tid hvor vi trekker oss tilbake fra dagliglivet, et kloster, et stille sted, en retrett, hvor vi kanskje oppdager indre hindre, eller, mer positivt, kan finne nytt fokus for å leve ut vårt kall.