Les første del av artikkelen her.
Skjult vekst
Budskapet faller på ulik grunn og får derfor ulik skjebne. Noe kommer ikke engang så langt at det får begynt å spire. Noe skyter straks, euthys, opp fordi jorden er skrinn. Dette ordet euthys går igjen som et refreng i den første delen av evangeliet. Straks skjedde et eller annet og straks ble folk begeistret og straks spredte ryktet om Jesus seg. Det er nettopp den situasjonen som beskrives i lignelsen. Fortsettelsen er imidlertid ikke like strålende: «Men da solen steg, ble det svidd og visnet fordi det ikke hadde fått slå rot.» (4,6). Det er også det som skjer utover i Markus: både mengden og disiplene får større og større vanskeligheter med å forstå Jesus, og i prøvelsens time, når Jesus korsfestes, har de alle flyktet.
Det er de som følger Jesu oppfordring gjennom hele kapittel 4: «Hør! Pass på (det samme ordet som gjengis «vær på vakt» i kapittel 13) hva dere hører!» som lar såkornet nå sitt mål: «Men de som ble sådd i den gode jorden, er de som hører ordet, tar imot det og bærer frukt» (4,20). Adventstiden er en tid for å lytte, lytte oppmerksomt, for å bli vàr hvor Riket er rede til å bryte frem.
Markusevangeliet minner oss om Gudsrikets langsomme, hemmelighetsfulle vekst, en vekstprosess som begynner med en slutt: kornet som faller i jorden og oppgir sin eksistens som korn for å forvandles til noe annet, til noe som var der som et ennå ikke virkeliggjort potensiale, som et håp og et løfte:
Og han sa: «Med Guds rike er det slik: Det er som når en mann har sådd korn i jorden. Han sover og står opp, det blir natt og det blir dag, og kornet spirer og vokser, men han vet ikke hvordan det skjer. Av seg selv gir jorden grøde, først strå, så aks og til sist modent korn i akset. Så snart grøden er moden, svinger han sigden, for høsten er kommet.» Han sa: «Hva skal vi sammenligne Guds rike med? Hvilken lignelse skal vi bruke? Det er som et sennepsfrø. Når det blir sådd, er det mindre enn noe annet frø på jorden, men når det er sådd, vokser det opp og blir større enn alle hagevekster og får så store greiner at himmelens fugler kan bygge rede i skyggen av det.» (Mark 4,26–32)
Det er som en graviditet. Guds rike, tilstede i Jesu person, vokser i det skjulte, som i mors liv, inntil det er modent, rede til å komme i all sin fylde. Advent er tiden hvor vi legger til rette for at denne prosessen skal kunne finne sted.
Han som kommer
I teksten som leses annen søndag i advent, forkynner Johannes at «det kommer en sterkere etter meg» (Mark 1,7). Og noen vers senere kommer Jesus «fra Nasaret i Galilea og ble døpt av Johannes i Jordan.» (Mark 1,9). Det er det første verbet i hele evangeliet med Jesus som subjekt. Etter at Johannes er kastet i fengsel, kommer «Jesus til Galilea og forkynte Guds evangelium» (Mark 1,14). Jesus er ho erchomenos, «han som kommer», slik han hilses når han rir inn i Jerusalem (Mark 11,9), slik vi hilser ham under hver nattverdsliturgi.
Det er hans ankomst vi forbereder oss på i advent. Adventus betyr jo nettopp «komme». Vi våker fordi vi ikke vet «når husherren kommer» (Mark 13,35), «når han plutselig er der» (Mark 13,36). Vi ser frem mot å feire minnet om at han kom, at han plutselig var der (for slik er det i Markus: plutselig er Jesus bare der), med evangeliet om Guds rike. Og som vi har sett, kan Markus’ evangelium være nøyaktig den næring vi trenger for dette.