Hvordan kan vi vokse i hellighet?
Alle som har spilt et instrument vet at mesteparten av øvingstiden brukes på de punktene som er vanskelige, der hvor man alltid gjør feil. Det er, så klart, mye morsommere og mer tilfredsstillende å spille de delene av stykket man kan godt, det som kommer lett og høres bra ut. Det er bare det at slik kommer man aldri videre. Man lærer aldri å spille hele stykket lett og godt, fordi man unngår å bruke tid på de kronglete taktene.
Da røverhøvdingen Mattis i Astrid Lindgrens "Ronja Røverdatter" sender sin datter ut i skogen alene for første gang, gir han henne en helt liste med ting hun må passe seg for: grådverger og borkarøvere, falle i elven eller i helvetesgapet... Ronja tar for seg det ene punktet etter det andre, og oppsøker nettopp de tingene faren nevner for å "passe seg" for dem. Til den gamle Skalle-Per, som spør hvor hun skal når hun går for å passe seg for å trille i elven, svarer hun snusfornuftig: "Ja, jeg må jo gjøre det ved elven om det skal være noen nytte!"
Vi er nødt til å forholde oss til våre svakheter, være tålmodige nok med dem til at vi holder ut med å erfare dem igjen og igjen, for at det skal være håp om å komme videre.
På den annen side, vil mange musikere ha erfart at noen ganger kjører man seg helt fast. Jo mer man fokuserer på en takt, jo mer anspent blir man, og unasett hvor mange ganger man gjentar den, kommer det bare ikke! Da kan trikset være å legge det stykket litt til side en stund, øve på noe annet, styrke teknikken, la det hele synke, og så komme tilbake til det. Iblant vil det da ha løsnet, nettopp fordi man slapper av. Nåden får rom til å virke. Frukten av den tidligere innsatsen kommer, men den kommer ikke nødvendigvis før etter at man har lagt det fra seg en stund. Begge deler er nødvendig.
Klarer vi å være like tålmodige som Gud, uten dermed å la være å gi oss selv helt til det han kaller oss til, hengi oss helt til hans virke i oss?