Jonas Vingegaard har ikke bare et lag med seg, han har et supporter-team rundt seg, en gruppe sponsorer i ryggen, og sannsynligvis også en hel del familie og venner som nok kan kreve sin del av æren for Tour-seieren. Moder Teresa utrettet ubegripelig store ting, men uten de søstre og brødre som sluttet seg til henne, uten de støttespillere hun fikk på veien, ville hennes kongregasjon nok ikke kunnet fungere slik den gjør. Selv Jesus, i sin mest ensomme time, trengte Faderen og Ånden for at alt skulle fullbyrdes.
Olav den hellige poppet heller ikke opp i et slags vakuum for å gjennomføre en forvandling av det norrøne samfunnet. Der var mennesker både før, rundt og etter ham som spilte viktige roller i det som ble historien om Norges kristning.
Det såkorn Olav sådde, ja, det såkorn han selv ble, falt i jord som var forberedt. Det falt i jord som var rede til å ta imot, fordi noen hadde bearbeidet den. Det fikk vokse frem og bære frukt fordi andre våket over det, luket og vannet og stelte.
Olavs liv var, på mange måter, ikke særlig lysende. Ikke fremstår han som noe godt eksempel på mange av verdiene vårt moderne, pluralistiske sosialdemokrati holder høyt i ære–om vi enn kanskje må akseptere at han faktisk hadde en større rolle i å bringe oss noen skritt nærmere det samfunn vi har i dag enn mange av oss er i stand til å forestille oss.
Å leve i lyset er ikke alltid like lett. Den som står midt i rampelyset, får nødvendigvis sine feil avslørt i langt større grad enn den som holder seg bak scenen. Tar man på seg en hovedrolle, må man også akseptere det ansvar som følger med. Noen får imidlertid sin rolle tildelt uten helt å ha fått gi sitt samtykke. Lite visste vel Olav Haraldsson om at hans levnet skulle være gjenstand for avisskriverier nesten tusen år etter hans død!
Når vi løfter frem enkeltpersoner, det være seg som ledere, forbilder eller fanebærere, er det gjerne fordi vi som grupper trenger slike gallionsfigurer. Vi trenger noen som gir saken vår et ansikt, som inkarnerer de verdier vi står for, som kan kommunisere sin energi til resten av oss, samle og motivere. Kanskje trenger vi noen utenfor oss selv som kan symbolisere det vi lengter etter, fordi vi kjenner vår egen svakhet så alt for godt?
Det er for så vidt ikke noe galt i det. Vi må bare ikke glemme at disse som vi løfter frem og ser opp til sannsynligvis har det på samme måte. Vi kan ikke forvente mer av dem enn de er i stand til å gi. Noen av dem får en betydning som går langt utover dem selv. I en kristen sammenheng kan vi da bare håpe at det er fordi Kristus får skinne gjennom dem, og at de som mottar lyset er i stand til å gjenkjenne Kristus og ta imot ham, uten å klamre seg for mye til lysestaken, som før eller siden nødvendigvis vil knekkes eller knuses.
Olav ble og forblir et symbol på hvordan Gud kan la kraft fullendes i avmakt, lys skinne frem av mørke, liv vokse frem av død, nederlag vendes til seier–også her nord. Slik er hans martyrium virkelig det ordet betyr: et vitnesbyrd, ikke så mye om ham selv, men om Kristus.
Få ting her i verden er én persons verk. Dypest sett, i et kristent perspektiv, bygges intet godt opp av én alene. Om vi så står uten fan-klubb og følgebil, kjører vi ikke løpet kun med egne krefter. I alle våre gode gjerninger, er det Kristus som virker i oss og med oss, og det viktigste vi utretter er kanskje noe vi selv ikke vet om. Det er nok best slik.
Ljoset yver landet dagna,
ljos med sæla frygd og fagnad,
ljos som verd er lov og pris.
Kristenfolk i dag skal kveda,
Lova Gud med høgtidsgleda,
Heidra han på verdig vis.
(Fra Olavssekvensen Lux illuxit, overs. Bernt Støylen)