Sandra Schneiders skriver i sin bok The Revelatory Text om metaforenes betydning i Bibelens tekster. Hun påpeker den metaforiske karakter i alt menneskelig språk og hvordan noen ting er slik at de kun kan språkliggjøres i bilder. Metaforene er ikke bare et middel for å uttrykke noe mer elegant eller mer talende, de er i noen tilfeller nødvendige virkemidler i forsøket på å beskrive en virkelighet som ikke kan fanges i ord.
Hvilke bilder vi bruker for å beskrive verden og vår eksistens kan fortelle mye om hvordan vi opplever det å være til. Vi snakker om "livets skole", men livet kan også være en fest eller en kamp. Skaperverket kan være en hage å dyrke, et kunstverk å verne om, et skattkammer å forvalte eller råmateriale som kan foredles. Familien kan være et team eller et laboratorium. Et klosterfellesskap kan beskrives som en familie eller som et fotballag. Hvilke bilder griper jeg lettest til, nærmest uten å tenke over det, når jeg snakker om mitt liv?
På den annen side, vil også de metaforene vi bruker påvirke hvordan vi oppfatter tingene. Er livet først og fremst en kamp, blir jeg fort en soldat og mine medmennesker blir enten medsammensvorne eller fiender. Er livet en fest, tar jeg kanskje åpent imot alt jeg kan nyte, de som er rundt meg blir hyggelig selskap, men jeg risikerer å fornekte eller forkaste de delene av livet som ikke støtter opp om stemningen. Lidelse, egen eller andres, knuste drømmer og uforutsette fortredelser passer ikke inn i metaforen og må fortrenges. Både livet, familien og kirkelige fellesskap kan være skoler, men om bildet brukes ukritisk kan angsten for å stryke til eksamen lett forstyrre læringsprosessen.
Som vi tydelig ser det i Bibelen, er én metafor som regel ikke nok. Himmelriket, sier Jesus, kan sammenlignes både med en åker, en fiskefangst, et festmåltid og et frø. Det trengs mange gjensidig utfyllende bilder og mange overlappende lignelser for å nærme seg noe som ligner sannhet. Hvilke bilder er de mest bærende?
Schneiders nevner også at metaforer kan dø eller drepes dersom de bokstavliggjøres eller banaliseres. Et element av mysterium må forbli, ellers kveler vi realiteten bildet forsøker å levendegjøre for oss. I hvilken grad reduserer jeg livets og troens mysterier gjennom de bildene jeg bruker for å forklare? Er det noen ting som gjentas så ofte at det mister sin kraft?
Språket er et av de viktigste verktøy vi har fått for å leve som mennesker. Å ta litt tid til å tenke over hvordan vi bruker det, er helt sikkert ikke bortkastet.