Reelle behov

I Markusevangeliets andre kapittel, vers 1–12, kan vi lese en av de mest kjente helbredelses-beretningene. Det hele begynner med at Jesus igjen kommer til Kapernaum, "og det ble kjent at han var hjemme. Det samlet seg så mange at de ikke fikk plass, ikke engang utenfor døren." Og det er da, mens han forkynner Ordet for dem, at de kommer til ham "med en som var lam. Det var fire mann som bar ham. Men de kunne ikke komme fram til ham på grunn av trengselen. Derfor brøt de opp taket over stedet der han var, laget en åpning og firte ned båren som den lamme lå på. Da Jesus så deres tro, sa han til den lamme: «Sønn, syndene dine er tilgitt.»"

Scenen er spektakulær og spennende. Alle er imidlertid ikke like begeistrede: "Nå satt det noen skriftlærde der, og de tenkte med seg selv: «Hvordan kan han si slikt? Han spotter Gud! Hvem andre kan tilgi synder enn én – det er Gud?» Straks visste Jesus i sin ånd at de tenkte slik, og han sa til dem: ‘Hvorfor går dere med slike tanker i hjertet? Hva er lettest å si til den lamme: ‘Syndene dine er tilgitt’ eller: ‘Stå opp, ta båren din og gå’? Men for at dere skal vite at Menneskesønnen har makt på jorden til å tilgi synder» – og nå vender han seg til den lamme «Jeg sier deg: Stå opp, ta båren din og gå hjem!» Og mannen reiste seg, tok straks båren og gikk ut rett for øynene på dem, så alle ble ute av seg av undring. De priste Gud og sa: «Noe slikt har vi aldri sett.»"

Det er ikke bare evangelistens skriftlærde som reagerer på Jesu første utsagn. Mange moderne lesere stusser også. Helbredelsen er vel og bra, men hva har syndenes forlatelse med saken å gjøre? Blander Jesus kortene?

Den vanligste forklaringen - og den er nok relativt sannsynlig - er at den fysiske helbredelsen understreker Jesu autoritet overfor dem som stiller spørsmål ved den. Er han i stand til å helbrede, er han også i stand til å tilgi. Synd og sykdom henger ikke sammen i et nødvendig årsaksforhold. De bare eksisterer side om side. Poenget her er Jesu myndighet.

Fortellingen kan likevel åpne for refleksjoner på et annet plan. Hva er et menneskes reelle behov? Er det alltid det omgivelsene tror?

Det er lett å tenke at det denne mannen først og fremst trengte, var fysisk helbredelse. Men reduserer vi som lesere da mannen på båren slik at han blir identisk med sitt synlige handicap? For hva om han bar på noe som var mye tyngre enn en båre? Kan hende lå han lammet på det fysiske planet, men var et moralsk oppreist menneske, i stand til å erkjenne sine feiltrinn og ta ansvar for dem. Kanskje var det han trengte mest av alt, det han følte behov for, nettopp å få sine synder tilgitt. Kanskje hadde de overhodet ingen sammenheng med at han var lam. Det er bare vi som tror at alt dreier seg om det. Han trodde ikke sykdommen var et resultat av egen synd. Han bare visste at det var ting han hadde sagt og gjort som ikke var riktig. Som hadde såret. Ødelagt. Kanskje. Kanskje så Jesus noe ingen andre så.

Stakkars, tenker vi, og tar fra mennesker sin modenhet. De syke kan ikke gjøre noe galt. Eller? Så lett det er å identifisere andre med det vi ser i dem! Handicappet, ja, men ikke bare. Såret, ja, men mer enn det. Personlig lidelse kan selvfølgelig både forklare dårlig oppførsel og redusere moralsk ansvar for den. Og det er klart vi ikke skal legge stein til byrden ved å gi dårlig samvittighet til en som allerede lider av dårlig helse. Men et menneske er alltid mer enn bare ett element. Kanskje var det nettopp fordi Jesus så ham på et dypere plan og tok ham på alvor, at mannen fikk tillit og tro nok til å reise seg på Jesu ord. Kanskje.