Faste og sorg

To tematiske understrømmer renner gjennom fortellingen om Jesu møte med den samaritanske kvinnen ved brønnen i Johannes kapittel 4, som fra gammelt av leses tredje søndag i fastetiden. Den ene er tempel-/tilbedelsestematikken. Den andre er ekteskaps-/ bryllupstematikken. Begge kan åpne perspektiver for vår egen faste.

«Kan vel bryllupsgjestene faste mens brudgommen er hos dem?» svarer Jesus på spørsmålet om hvorfor hans disipler ikke faster slik som Johannes' og fariseernes disipler. «Så lenge de har brudgommen hos seg, kan de ikke faste. Men det skal komme en tid da brudgommen blir tatt fra dem, og på den dagen, da skal de faste.» (Mark 2,18–20)

The Jewish Annotated New Testament kommenterer i en fotnote at de jødiske skriftene beskriver faste av ulike grunner, både som bot og ledsagende særlig intens bønn, samt som uttrykk for sorg. En slik sørgefaste ble holdt blant annet til minne om templets ødeleggelse da babylonerne inntok Jerusalem i 587 f. Kr., og det er den det er snakk om hos profeten Sakarja, i kapittel 7,1–3:*

Det var i det fjerde regjeringsåret til kong Dareios. Herrens ord kom til Sakarja den fjerde dagen i den niende måneden, i kislev. Betel hadde sendt Sareser og Regem-Melek og mennene hans for å be om velvilje for Herrens ansikt. De skulle spørre prestene i huset til Herren over hærskarene og profetene: «Skal jeg gråte og leve avholdende i den femte måneden, som jeg har gjort i så mange år?» 

Vi er kanskje vant til å knytte fastetiden til noe litt trist og tungt, men tenker vi på selve fasten som et uttrykk for sorg like mye som bot? Eller tenker vi mer i retning av selvdisiplin?

Sorgen over templets ødeleggelse er sorgen over å ha mistet det stedet som var det fysiske uttrykk for Guds nærvær midt iblant sitt folk. Muligens var sorgen også knyttet til det faktum at, slik Skriftene fremstiller det, folkets manglende trofasthet mot pakten lå til grunn for katastrofen, men først og fremst handler det om tapet av noe uendelig verdifullt. Det er ekte sorg.

I skapelsesberetningene i 1 Mosebok kapittel 1 og 2 finner vi igjen tempelsymbolikk, som om selve skaperverket fremstilles som et tempel, et sted hvor Gud er nærværende, kan møtes og tilbes. Også profetene tar opp denne tanken:

Han som har bygd sine høye saler i himmelen og reist sin hvelving over jorden, han som kaller på vannet i havet og øser det ut over jorden, Herren er hans navn. (Amos 9,6) 

Så sier Herren: Himmelen er min trone, og jorden er min fotskammel. Hva slags hus kan dere bygge for meg, hvor er stedet der jeg kan hvile? (Jes 66,1)

Kan vår faste være uttrykk for sorg over ødeleggelsen av dette Guds tempel? Sorg over de arter som går tapt, over den lidelse menneskeskapte klimaendringer påfører andre, sorg over den skjønnhet som skulle åpenbare Skaperen og la mennesker møte ham, men som nå svinner? Om vi faster ved å redusere vårt forbruk, spise mindre kjøtt eller være nøysomme med vann og strøm, vil det også kunne bidra til å bøte på skaden som allerede er gjort.

Pakten med Israel beskrives blant annet som en ektepakt mellom Gud som brudgom og folket som brud. Det er denne tanken som ligger bak den kristne forestillingen om Kristus som brudgom. "Når brudgommen blir tatt fra dem..." I korsfestelsen møtes bryllyps-tematikken og tempel-tematikken: «"Riv ned dette tempelet, og jeg skal reise det opp igjen på tre dager." Men det tempelet han talte om, var hans egen kropp.» (Joh 2,19.21) 

Når Klagesangene, som opprinnelig uttrykker sorg over Jerusalems og templets fall, har funnet veien inn i langfredags og påskeaftens liturgier, er det nærliggende å tenke i de baner: vi faster i sorg over Jesu lidelse, over at hans kropp rives ned, kroppen som er det synlige uttrykk for Guds nærvær iblant oss. Vi sørger og faster av kjærlighet. Vi deler den kosmiske sorgen. Når Jesus dør, påpeker Amy-Jill Levine, flerrer Himmelen og jorden sine klær: "Da revnet forhenget i tempelet i to, fra øverst til nederst. Jorden skalv, og klippene slo sprekker." (Matt 27,51)

Det er dog er mer. Jesu kropp ble reist opp igjen. Vi har fått brudgommen tilbake, om enn på en annen måte. Men Guds boliger rives stadig vekk og i stykker. Paulus insisterer igjen og igjen overfor Korinterne:

Vet dere ikke at dere er Guds tempel, og at Guds Ånd bor i dere? (1 Kor 3,16). Vet dere ikke at kroppen deres er et tempel for Den hellige ånd som bor i dere, og som er fra Gud? (1 Kor 6,19). Dere er Kristi kropp (1 Kor 12,27). Vi er jo den levende Guds tempel (2 Kor 6,16).

Å snakke om mennesket som skapt i Guds bilde (1 Mos 1,27), er å snakke om mennesket som et uttrykk for Guds nærvær i skaperverket, som representant for Skaperen. Å holde en sørgefaste over dette tempels ødeleggelse er å gi uttrykk til sorgen over de skjendede kropper, knuste hjerter, ødelagte selvbilder og svertede rykter, brutte drømmer og håp som fremdeles roper imot oss fra alle kanter, og over Guds folks, jødenes, lidelser gjennom historien. På en særlig måte det vi direkte eller indirekte kan ha vært skyldige eller medskyldige i, men ikke først og fremst på grunn av at vår forestilling om oss selv og våre idealer har fått en trøkk, ikke først og fremst for å oppnå et eller annet. Først og fremst fordi det er sørgelig.

Derfra kan vi finne uttrykk for bot som forhåpentligvis kan nettopp bøte på skaden, slik at vi kan reise oss igjen og se Gud og mennesker i øynene. Vi kan be om tilgivelse og søke forsoning. Vi kan dømme sant og rett, vise kjærlighet og barmhjertighet mot hverandre (Sak 7,9). Vi kan tilbe i ånd og sannhet (Joh 4,23–24).


*Mange jøder overholder fremdeles denne sørgefasten den niende dagen i måneden Av, Tisha b'Av, og andre tragiske hendelser i jødenes historie er også blitt tilknyttet dagen.