Vi ser i de fire evangeliene litt ulike måter å omtale Maria på. I Markus er hun knapt nevnt. Hos Matteus er hun litt mer tilstede, men han forteller om Jesu tidlige barndom fra Josefs perspektiv. Johannes nevner henne bare to ganger, men til gjengjeld er hun meget strategisk plassert i begynnelsen og ved avslutningen av Jesu virke. Hos Lukas får hun både plass og stemme, og trer tydeligst frem som person. At den kristne kirke har valgt å beholde alle fire i sin kanon, vitner om at det er mulig å se henne på ulike måter. Kanskje inviterer det til å være litt rause med hverandre når det gjelder hvordan vi forholder oss til Maria. Hun har en plass, hun har vært der fra begynnelsen, hun er nevnt i de oldkirkelige bekjennelsene, men hvordan den enkelte eller fellesskapet lever ut dette i praksis, kan variere og har variert. Den brede kristne tradisjonen, teologien og liturgien veileder oss.
Åpenbaringer
av den typen som Lourdes er berømt for, er et fenomen som kanskje
særlig er kjent innen den romersk-katolske Kirke. Kirken har i noen
tilfeller erklært slike som troverdige, men har alltid understreket at
ingen er bundet til å tro på dem. Det avgjørende er at de ikke går imot
Evangeliets budskap, men styrker tro og kristen praksis. Lourdes er et
godt eksempel. Pilegrimsstedet har som formål fremfor alt å sette de
syke, de svake og de fattige i sentrum. Deres behov for helbredelse er
en ting. Kanskje enda mer viktig er behovet for å bli ivaretatt, sett,
anerkjent, løftet frem. Å få ny styrke til å leve med livet slik det
ble, kan være et minst like stort mirakel som en fysisk helbredelse.
Dette rimer godt med Marias lovsang fra Lukasevangeliet, hvor hun synger
om Gud som snur verdens verdier på hodet, som ser til sin ringe
tjenerinne, som løfter opp de som er tråkket ned, metter de sultne og
gir nytt håp til sitt folk. Vannet i kilden minner oss om dåpens vann,
som henger sammen med kallet til omvendelse, klippen med grotten i
minner oss om Gud som er vår klippe, om Jesu fødsel blant de fattige, og
om den tomme klippegraven.
Ber vi til Maria? Svaret avhenger av hva man legger i uttrykket «be til». Språk kan iblant forkludre like mye som det forklarer. Selvfølgelig kan vi si at vi ber til Maria når vi henvender oss til henne. Likevel er det vel få som vil si at de «ber til» sine venner og slektninger her på jorden når de ber dem om deres forbønn, hjelp og støtte. Bønner rettet til Maria er i samme kategori. Hun er en av oss, en slektning, en venn, som nå lever i Gud. Med sin forbønn kan hun støtte oss, slik mennesker på jorden også kan det, og vi kan be i fellesskap med henne, slik vi er forenet med alle som er i Gud. Katekismen (2673–2675) snakker om bønn i forening med Maria og bønn til Maria rettet inn mot Kristi person. De hellige i himmelen er ikke lenger begrenset av tid, rom eller annet som eventuelt forstyrrer hva Gud vil gjøre gjennom dem. Vi forventer dog ikke av dem det bare Gud kan gi, og vi gir dem ikke det bare Gud kan forvente av oss: vår tilbedelse. Blir vi bønnhørte, er det Gud som virker og til Gud takken til syvende og sist går, slik det også er tilfelle når hvem som helst andre ber for oss og hjelper oss. Likevel vet vi jo at Gud ofte velger å virke gjennom andre, slik som leger, sykepleiere, foreldre, lærere, prester eller gode venner… eller hellige mennesker. Og da kan vi vel også tillate oss å takke dem for at de stilte seg til disposisjon?
Dogmene som etter hvert ble erklært om Maria, var primært kristologiske dogmer. For å få sagt så klart som mulig det man ville si om Jesus, at han var sant menneske samtidig som sann Gud, for eksempel, så man seg nødt til å si noe om Maria. Dette forteller oss noe viktig: Marias rolle er alltid å bringe Jesus til menneskene og menneskene til Jesus. Han er alfa og omega, her som i alt annet. Uten ham kan vi ingenting gjøre, noen av oss.
