Fariseeren som Jesus hadde kjær

De fire evangeliene tegner gjennomgående et såpass entydig bilde av fariseerne at mange i den kristne kulturkretsen vil ha nokså klare forestillinger om hva ordet betyr og hva slags folk det betegner. Lukas er noe mer forsonlig enn de andre, og Johannes fremstiller fariseeren Nikodemus som i alle fall en ambivalent, om ikke direkte positiv figur, men jevnt over er fariseernes rolle utvetydig: de er the bad guys i opposisjon til helten Jesus.

Nyere forskning (se f.eks. The Pharisees, ed. Joseph Sievers og Amy-Jill Levine) er langt mindre skråsikker i sine uttalelser. Basert på historisk kildemateriale er det ikke mye som kan sies med sikkerhet om hverken navnets eller bevegelsens opprinnelse. Nøyaktig hva de var opptatt av eller ønsket å oppnå diskuteres også. Mange forskere mener at fariseer-bevegelsen på mange områder sto nokså nær Jesus-bevegelsen, og i tidlig rabbinsk litteratur tegnes et mye mer positivt bilde av fariseerne, som gjerne forstås som forløperne til rabbinerne. Det kan være viktig å ha i mente for kristne, med tanke på de anti-jødiske holdninger de skarpere nytestamentlige tekstene har vært med på å gi grobunn til.

De eneste kjente dokumenter vi har hvor forfatteren selv identifiserer seg som fariseer, er skrevet av en av fariseeren Gamaliels elever: Saul, også kjent som Paulus. I Filipperbrevet 3,5 skriver han om seg selv: «Jeg er omskåret på den åttende dagen, jeg er av Israels folk og Benjamins stamme, hebreer av hebreere, lovlydig fariseer».

25. januar markeres i flere kristne kirkesamfunn som festen for Paulus’ omvendelse. Hendelsen vi minnes er den opplevelsen Paulus hadde på veien til Damaskus, slik det fortelles i Apostlenes gjerninger (9,1–19; 22,1–21; 26,1–23), og som han selv refererer til i Galaterbrevet (1,12–24) og 1. Korinterbrev (15,8–10).

Et spørsmål verdt å stille seg i den sammenheng er: Gir ordet omvendelse oss feil assosiasjoner? Er det misvisende? For hva var det egentlig som skjedde - eller bedre: Hvordan tolket Paulus hendelsen? Hvis vi snakker om omvendelse, hva vendte han seg egentlig fra? Og hva vendte han seg til?

Et lettvint, og derfor altfor forenklet, svar, er å si at han omvendte seg fra jødedommen og til kristendommen. Hvis man ser bort i fra det anakronistiske i definisjonene, faller dette på sin egen urimelighet, ettersom Paulus fortsetter å presentere seg både som jøde og fariseer langt ut i Apostlenes gjerninger (22,3; 23,6). Dette foregår før det som gjerne omtales som «the parting of the ways», da kristne og jøder gikk hver sin vei og utviklet seg i forskjellige retninger uten å ha særlig mye positiv kontakt med hverandre.

Å si at han nå omvender seg til Gud eller bort fra et umoralsk liv kan også være problematisk. Som trofast jøde har Paulus søkt Gud og søkt å leve etter Guds bud hele sitt liv. Han har sannsynligvis mange ganger vendt seg til Gud for tilgivelse og forsoning, ikke minst på Jom Kippur, Forsoningsdagen.

Riktig nok, denne opplevelsen fører til en vesentlig endring i hans handlingsmønster: Han avslutter sin kampanje mot Jesu’ disipler. Det handler dog ikke bare om at han nå plutselig ønsker å la de kristne være i fred. Her er mer på gang. Han går fra å være persecutor til å bli praedicator, fra å forfølge Jesus til å forkynne Jesus - og det nettopp på grunn av sin jødiske identitet!

Muligens blir det litt som når enkelte som mottas inn i Den romersk-katolske Kirkes fulle fellesskap etter å ha levd et aktivt kristenliv i et annet kirkesamfunn nøler med å bruke ordet «konversjon» om det de har gått gjennom. Deres opplevelse er ikke så mye en erfaring av å vende seg bort fra en ting og til noe annet, som en erfaring av å utvide eller fordype noe de allerede levde i og ved.

Paulus’ erfaring gjør at han, som tidligere ikke har trodd at Jesus kunne være Messias, nå blir overbevist om at det er slik. Her ser han løftene til fedrene oppfylt og Guds trofasthet mot pakten demonstrert. Denne vissheten gjør ikke at han vender seg bort fra sin herkomst. Tvert imot, som Paula Fredriksen skriver («Paul, the Perfectly Righteous Pharisee» i Sievers/Levine, s. 135), virker det som om han nå oppfatter seg som en enda bedre fariseer enn før! Og hva mer: Han er en fariseer som Jesus elsker (Gal 2,20).

Det er Paulus’ forhold til Jesus som endrer seg på veien til Damaskus, og som konsekvens også forholdet til Jesu’ disipler. Kanskje kan det stå som et kall til alle som kaller seg kristne, om stadig å la forholdet til Jesus fordypes og fornyes, og dermed også forholdet til alle Jesus elsker, fariseere inkludert.