Slik går vi inn i den siste uken før jul: med en påkallelse av den guddommelige Visdom.
Hva er egentlig visdom? Det latinske ordet henger sammen med verbet for å smake, sapere. Det dreier seg altså om en erfaringsbasert kunnskap, noe som nærer livet (jfr. L. Gioia, The Wisdom of Saint Benedict, s. 181–182). Det dreier seg om å lære å leve, å få overlevert en måte å oppføre seg på, å bli formet, dannet. «Kom, lær oss å leve klokt og rett» ber antifonen. En slik art de vivre vil nødvendigvis være basert på en viss forståelse av verden og av mennesket. Visjonen, det indre bildet av kunstverket man ønsker å skape, styrer de valg man gjør i den kreative prosessen.
Visdomslitteraturen i Det gamle testamente, både den hebraiske og den greske, uttrykker både en tradisjon av praktiske råd og den grunnleggende verdensanskuelsen de bygger på. Ben Witherington III skriver:
Wisdom literature was, from all available evidence, tremendously popular in early Judaism. This was in part because it gave advice about everyday life, helping God’s people to learn how to live well and wisely. It was also popular because it provided answers to difficult questions about how one could believe in the God of the Bible when the world seemed such a dark place ad God’s people often suffered. Where could wisdom be found in such a fallen world? (John’s Wisdom, s. 19).
Både Witherington og andre forskere har påpekt hvordan Johannesevangeliets vokabular og mentalitet ser ut til å være sterkt preget av visdomstradisjonene og visdomslitteraturen – og dette til tross for at ordet visdom, sophia, ikke forekommer i dette evangeliet en eneste gang. Det er andre begreper, tilknyttede, men ikke identiske, som står i fokus: Ordet, logos, og Sannhet, aletheia.
O-antifonen knytter sammen Visdommen og Ordet: «Å, Visdom, du evige Ord som Gud har talt», slik Visdommen sier om seg selv i Sirak 24,3: «Jeg utgikk fra Den Høyestes munn». Ordspråkene 2,6 forteller at «det er Herren som gir visdom; kunnskap og forstand går ut fra hans munn.»
I Visdommens bok heter det at Visdommen «omslutter hele jorden fra himmelrand til himmelrand med sin styrke og styrer allting godt» (Visd 8,1). Antifonen parafraserer: «Du råder for hele jorden, sterk og mild leder du alt.» Dette er også den rolle filosofen Heraklit tilskrev logos, «det ordnende prinsipp» i universet.
Johannesevangeliet, på sin side, knytter sammen Ordet og Sannheten: «ditt ord er sannhet» (Joh 17,17). «Hvis dere blir i mitt ord, er dere virkelig mine disipler. Da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri.» (Joh 8,31–32).
Mer grunnleggende, knytter det disse to begrepene, Ordet og Sannheten, til Jesu person og til den åpenbaring som finner sted når Jesus kommer til verden: «Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, en herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.» (Joh 1,14).
Evangelistens ord blir som et ekko av Baruk 3,38: «Siden ble visdommen synlig på jorden, og den tok bolig blant menneskene.» Men der hvor Baruk fortsetter med å forklare at «[v]isdommen er boken med alle Guds bud, den er loven som varer for evig» (Bar 4,1), henter Johannes frem Døperens vitnesbyrd: «Johannes vitner om ham og roper ut: ‘Det var om ham jeg sa: Han som kommer etter meg, er kommet før meg, for han var til før meg.’» (Joh 1,15). Og han konkluderer: «Av hans fylde har vi alle fått, nåde over nåde. For loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus.» (Joh 1,16–17).
Guds gave, Guds ord, visdom og sannhet gitt til Israel i form av Torah, settes her i sammenheng med Jesus Kristus. Det sier oss noe om evangelistens forståelse av Jesus og betydningen av hans komme til verden. Mens vi forbereder oss på å feire hans komme, la oss meditere over forbindelsen mellom den første O-antifonen fra 17. desember: O Sapientia, og den siste, som synges 23. desember: O, Emmanuel, Å Gud med oss.