Moses sa til Herren: «Se, du sier at jeg skal føre dette folket opp, men du lar meg ikke vite hvem du vil sende med meg. Likevel har du sagt: Jeg kjenner deg ved navn, og du har funnet nåde for mine øyne. Hvis det er slik at jeg har funnet nåde for dine øyne, så vis meg nå din vei, så jeg kan lære deg å kjenne og finne nåde hos deg. Husk at dette er ditt folk!» Han svarte: «Mitt ansikt skal gå med, og jeg vil la deg få ro.» […] «La meg da få se din herlighet!» sa Moses. Han svarte: «Jeg vil la all min godhet gå forbi deg og rope ut for deg navnet Herren. For jeg er nådig mot den jeg viser nåde, og barmhjertig mot den jeg forbarmer meg over. Du kan ikke få se ansiktet mitt», sa han, «for et menneske kan ikke se meg og leve.» Herren sa: «Se, her er et sted tett ved meg; still deg der på klippen! Når så min herlighet går forbi, vil jeg la deg stå i klippekløften, og jeg vil dekke deg med håndflaten til jeg er kommet forbi. Så vil jeg ta hånden bort; da kan du se meg bakfra, men ansiktet mitt kan ingen se.» (2 Mos 33,12–23)
Og så går Herren forbi: «Herren gikk forbi ham og ropte: ‘Herren er Herren, en barmhjertig og nådig Gud, sen til vrede og rik på miskunn og sannhet!’» (2 Mos 34,6)
Henvisninger til Exodus-fortellingen finner vi også i Visdomslitteraturen, og også der kommer Guds Ord inn i bildet: «Midt på natten, da en dyp stillhet hersket overalt, fór ditt allmektige ord ned på jorden fra din kongetrone. Det kom som en uovervinnelig kriger til det landet som var dømt til undergang, og bar med seg din ugjenkallelige befaling som et skarpt sverd.» (Visd 18,14–15)
Å tenke seg Ordet som en uovervinnelig kriger som kommer med sverd som skal rettes mot et land dømt til undergang, ligger nok fjernt fra de fleste av oss. Det krasjer i alle fall ganske kraftig med våre forestillinger om hva jul dreier seg om. Her kan den allegoriske bibeltolkningen hjelpe oss. Ordet kommer for å sette oss fri fra alt det som binder oss og hindrer oss i å leve som Guds barn. Ordets sverd rettes mot all urettferdighet og undertrykkelse. Men det Ordet kommer for, er frelse. Og den er for alle.
Det jul dreier seg om, er Guds Sønns fødsel, men også alle Guds barns fødsel. Gud ble ikke menneske for sin egen skyld, men for menneskenes. Witherington skriver: “The great theme of this hymn is that God, in the person of the Word, did what was necessary not only to inform humankind about the gift of salvation but also to reach out and transform some with that gift so that they might be, like the Logos who is the Son, children of God.” (John’s Wisdom s. 56)
I Jesus, i barnet i krybben, i den omvandrende rabbien, i den korsfestede og oppstandne, åpenbares hvem Gud er, og alle mennesker inviteres inn i en ny tilværelse, i relasjon til den Gud som vi nå kjenner.
From the tabernacling of the Word temporarily here on earth, there was the benefit not just that some believers saw his glory (possibly an allusion to Jesus’ resurrection appearances), but also that all believers receive grace (God’s unmerited favor) and truth (something the Spirit conveys to people who have been born anew by the Spirit). Truth in this Gospel refers to saving truth, not just any sort of accurate information. This grace and truth has led to one blessing after another.
(B. Witherington, John’s Wisdom, s. 55).
