En jødisk far pleide å si til sin datter at uansett hvilke spørsmål hun hadde, ville hun finne svar i ukens lesning fra Toraen i synagogen på Sabbaten.
Jeg vet ikke hvilke spørsmål dere går rundt med akkurat nå, men vi kommer jo til kirken blant annet for å lytte til Guds ord, både til trøst og oppmuntring og til utfordring, og vår lesning fra Evangeliet denne uken kan være et sted å finne svar på mange av de spørsmål som kommer til uttrykk i samfunnet i dag, som mange sannsynligvis bærer på:
Hva er min verdi som menneske? Hvor går jeg for å få bekreftelse, eller med min opplevelse av å komme til kort? Hvordan kan jeg leve et godt liv? Hvordan ser jeg på meg selv og på andre? Hvordan kan vi leve godt sammen?
Teksten presenterer oss for to personer: en fariseer og en toller. Fariseeren får vi høre nokså mye om, han legger ut om seg selv i brede ordelag. Hva så med tolleren? Han uttrykker seg enkelt, med få ord: «Gud, vær meg synder nådig.» Men ut av den korte setningen, kan vi lese ganske mye, både om tollerens bilde av seg selv og hans bilde av Gud.
Hvordan ser han på seg selv? Det kan jo virke litt deprimerende: Vær meg synder nådig. Men samtidig: Tollerens erkjennelse av å komme til kort, vitner om en bevissthet om menneskets kapasitet og kall: Vi er skapt i Guds bilde, til å ligne Gud. Det er stort. Og når vi da av og til handler på tvers av det, når vi ikke klarer å elske slik som Gud elsker, så er det bekjenne det og be om tilgivelse et vitnesbyrd om at vi fremdeles tror på den kapasiteten og det kallet.
Ved først og fremst å vende oss til Gud med vår opplevelse av tilkortkommenhet, og for å bli bekreftet, anerkjenner vi at vår verdighet, vår verdi som menneske ikke er noe vi kan fortjene eller tape. Den er trygt forankret bortenfor meritter eller feiltrinn, bortenfor likes, delinger eller følgere, i Gud, som er, slik vi hørte, «trofast og rettferdig», som ikke rokkes uansett hvordan vi føler oss eller hva vi gjør eller ikke gjør.
Tollerens korte setning vitner også om stor tillit. Han lar ikke følelsen av utilstrekkelighet komme mellom seg og Gud. Jo mindre tillit jeg har til noen, jo mer vil jeg føle behov for å forklare og forsvare meg. At tolleren ganske enkelt ber om det han trenger: nåde, Guds frie gave, forteller kanskje at han vet at ord er overflødige, Gud trenger ikke overtales, men kjenner og elsker tolleren, og vil ikke annet enn at han skal kunne leve som et fritt og oppreist menneske.
Tolleren gikk oppreist hjem, «rettferdig for Gud». Gud har intet ønske om at vi skal tusle duknakket rundt og føle oss ubrukelige. Vi kan og skal takke Gud for de gode gaver han har gitt oss. Men han ønsker heller ikke at vi skal få andre til å føle seg ubrukelige.
For til hvem er det egentlig Jesus forteller denne lignelsen? Jo, «til noen som stoler på at alt står rett til med dem og ser ned på andre». Det er dette nedlatende blikket Jesus ønsker å advare oss mot. Hvordan ser vi på andre?
Når vi former og uttrykker vår identitet, som enkeltpersoner, men også som grupper, vår nasjonale eller kirkelige identitet, for eksempel... Hvordan tenker vi? Uttrykker vi oss først og fremst i negative termer, som sier noe om hvem vi ikke er – «Jeg takker deg for at jeg ikke er slik som andre»? Eller har vår identitet et positivt innhold? Er vi i stand til å uttrykke hvem vi selv er og hva vi står for, og være takknemlige for det positive i det, uten å samtidig ha behov for å måle det opp mot hvordan andre er eller hva de har?
Problemet med fariseeren er ikke først og fremst at han er en streber, men at han ser ned på andre – muligens for å føle seg litt bedre selv. For kanskje er selvtilliten ikke så stor som det virker som i utgangspunktet. Og mange av oss huser kanskje en sånn liten fariseer, eller vi takket under evangelielesningen i vårt stille sinn for at vi «ikke er slik som den fariseeren der»...? Og gikk dermed rett i fella...
Det finnes nemlig i Bibelen i alle fall ett eksempel på en sånn fariseer som så absolutt var seg bevisst sine meritter, men som fikk erfare at Guds nåde, Guds kjærlighet i Jesus Kristus kunne gripe ham på en måte som gikk langt ut over hva han kunne forestille seg, og at selv møtet med egen svakhet kunne bli en gave, til ham selv og til andre.
Han het Paulus, og han ble en av de fremste forkynnerne av Guds betingelsesløse nåde, og av at den verdensvide kristne kirke vi døpes inn i, skal være et sted hvor vi prøver å leve i respekt for hverandre, så forskjellige som vi er, hvor vi ikke ser ned på hverandre, men ser hverandre som «rettferdige for Gud», bygger hverandre opp i kjærlighet og tilgir hverandre når det trengs – sånn som vi prøver å leve det ut i klosteret, sånn som dere prøver å leve det ut i menigheten og i familiene, og sånn som vi prøver å utrykke det i det store kristne fellesskapet, for eksempel mellom Tonsen og Lunden.
Ved å la oss trekke inn i den bevegelsen, kan vi, med nådens hjelp, få være med på å bøte på – reparere – der hvor forhold har gått i stykker, det være seg mellom enkeltmennesker, mellom grupper, mellom mennesker og Gud, eller mellom mennesker og resten av skaperverket. Kanskje kan vi sånn hjelpe andre å finne svar på spørsmål om identitet og verdi, om hva som virkelig betyr noe og hvordan vi kan leve godt sammen. Kanskje det kan være noe å be om nettopp i dag, på bots- og bønnedag.
(Preken fra bots- og bønnedag 31.10.2021. i Tonsen kirke)