Høst

Høsten kommer med frukt og bær, grønnsaker og sopp, og alle hjerter gleder seg. Det er vidunderlig vakkert å se, en fryd for øyet, og det smaker deilig. Og attpåtil er det sunt! Helt siden vinteren, da vi visste at de nakne trærne skulle begynne å blomstre igjen, og at under snøen lå kornet og hadde sin hvile dypt i frossen jord, har vi kunnet se frem til det som nå utfolder seg.

Frøene har fått falle i god jord, og det har foregått et helt arbeid som ingen av oss hverken har hatt kontroll på eller har kunnet være vitne til. Vi bare ser at det spirer og gror, blomstrer, modner og bærer frukt. Det er en nydelig metafor, som kan tale til oss i de periodene av livet hvor det virker som ingenting skjer. Under overflaten, tenker vi, foregår det likevel noe. Denne dødtiden skal bli til noe helt uimotståelig skjønt, godt og næringsrikt.

Men så er det noen ting, enkelte av naturens goder, som aldri kommer så langt. De vokser nemlig naturlig under jorden og forblir der. Og det av dem som eventuelt kommer opp, er hverken spesielt pent å se på eller godt å spise. Poteter, for eksempel. Poteter, som potensielt kan utgjøre forskjellen på liv og død for hele befolkninger. De ligger der nede i jorden helt til man trekker dem opp, og de grønne bladene deres bryr vi oss ingenting om. Eller trøfler. De er helt usynlige, men også rådyre og regnes for en delikatesse.

Kan hende er noen av våre livsprosesser også slike potet- eller trøffel-prosesser. Det er det som skjer under overflaten som er det viktige. Resten er uvensentlig, ja, nettopp: overflatisk. Det er heller ikke meningen at det skal vokse frem noe som alle kan se eller plukke. Det er kun de som går dypt nok som kan oppdage det som er der nede.

Sammenlignet med et kirsebærtre i blomst eller glinsende, modne epler, har hverken poteter eller trøfler særlig mye å stille opp med når det gjelder utseende. Men hva kan de ikke bidra med i et måltid! De har vidt forskjellige funksjoner og bruksområder, og samtidig deler de altså dette vitnesbyrdet om at det ikke alltid er det som er mest synlig som er det essensielle. Dersom frukten synes å utebli i våre liv, kanske vi av og til bare trenger å grave litt dypere?