"Midt oppi hodet er det ingenting, bare rundt omkring, bare rundt omkring," sang vi som barn. Det kan nok stemme det, både for dem som er i kloster og dem som ikke er det. I alle fall til tider. Det som imidlertid er helt sikkert, og i grunnen mye viktigere, er at midt inne i oss, midt i hjertet, er det et hull hvor det er ingenting. Det er en uendelig tomhet som bare kan fylles av et uendelig nærvær. Det er det i oss som vitner om at vi er skapt, ikke bare av Gud, men for Gud. Gud alene kan fullt ut tilfredsstille menneskehjertet.
Denne tomheten finnes i alle mennesker. Vi er bare mer eller mindre oppmerksomme på den, mer eller mindre gode til å forsøke å fylle den eller å leve med den. Klosterlivet er på en måte et eksperiment som tydeliggjør denne tomheten, dette "ingenting" midt i hjertet. Sølibatet, fattigdommen, stillheten, det tilsynelatende unyttige ved vår tilværelse, det åpne rommet mellom oss i koret i kirken eller i refektoriet hvor vi spiser: alt dette gjør tomheten synlig, følbar, konkret. Og det er der for å gi Gud plass. Gud som ønsker å bo midt i blant oss.
Utfordringen er å unngå å fylle igjen tomrommet og slik gjøre det trangt for Gud. Fristelsen er ikke mindre i klosteret enn utenfor, kanskje snarere tvert imot. Det er langt fra sikkert at munker og nonner håndterer vakuum bedre enn andre. Kanskje er de bare mer kreative i sine fåfengte forsøk på å fordrive det. De er dog kalt til å minne de andre om at den tomheten er der og skal være der, og således på en særlig måte kalt til å øve seg i å leve med den.
Klosterlivet er rikt, fullt av små og store gleder, av erfaringer og opplevelser og møter og menneser. Men midt inni hjertet av det, er det ingenting. For der skal Gud, "han som kommer", ha plass til å utfolde seg.
