In medio ecclesiae aperuit os eius et implevit eum Dominus spiritus sapientiae et intellectus: stolam gloriae induit eum.
Slik lyder Graduale Romanums inngangsvers til høytiden for den hellige Dominikus. «Midt i Kirken åpnet Herren hans munn og fylte ham med visdoms og forstands ånd. Han kledte ham i herlighets skrud» oversetter den norske messeboken.
Verset er hentet fra Siraks bok kapittel 15 i Vulgatas latinske oversettelse. Den greske Septuaginta-teksten er litt annerledes, og forteller at «[Visdommen] skal opphøye ham framfor hans neste, legge ham ordene i munnen når han taler i folkets forsamling.» (Sirak 15,5). Vi kjenner igjen den første frasen, den mest kjente, som gjerne brukes for å beskrive Dominikus: In medio ecclesiae aperuit os eius; midt i Kirken åpnet Herren hans munn. Dominikus fremstilles fremfor alt som en fremragende forkynner, en som åpnet sin munn og talte ord fra Gud, åpent og offentlig, midt i forsamlingen, midt i Kirken.
Derimot mangler referansen til at Herren «fylte ham med visdoms og forstands ånd» og «kledte ham i herlighets skrud». Sistnevnte finner vi igjen et annet sted i Siraks bok, i kapittel 6, hvor forfatteren oppfordrer til å søke visdommen, tross det strev det innebærer:
Stikk dine føtter i visdommens lenker og bøy din nakke under dens åk. Ta den på rygg og bær den, bli ikke lei av dens bånd. Hold deg til den av hele din sjel, gå iherdig på dens veier. Spor den opp og søk den, så vil den gi seg til kjenne for deg, og når du har funnet den, så slipp den ikke. Til sist skal du finne hvilen den gir, og den forvandler seg til glede. Dens lenker skal bli ditt sterke vern, dens halsjern en praktfull drakt. Dens åk blir et gyllent smykke, og dens bånd blir en purpursnor. Du tar den på som en høytidsdrakt (stolam gloriae indues eam), bærer den som en æreskrans.»
(Sirak 6,24–31)
Dominikanerne forbindes gjerne med lærdom, kunnskap og undervisning. Ordenens motto er Veritas, Sannhet. Men for å lære fra seg, må man først selv ha gått i lære. Å være dominikaner innebærer ikke bare å forkynne sannheten, men å søke sannheten, søke den med hele sitt liv. Det sies at Dominikus oppfordret novisene til å ta Kristus selv som læremester, med henvisning til Matteus 11,29, et vers som er som et ekko av teksten fra Sirak: «Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for deres sjel.»
Ordene fra den midterste delen av inngangsverset, et implevit eum Dominus spiritus sapientiae et intellectus, dukker opp i en helt annen bok i Bibelen. Der er en bok som tilhører en annen sjanger, og en tekst som er opptatt av et annet tema. Det dreier seg om 2 Mosebok, hvor Herren har gitt Moses instruksjoner om hvordan telt-helligdommen folket bar med seg i ørkenen skal bygges opp:
Moses sa til israelittene: Se, Herren har valgt ut Besalel, sønn av Uri, Hurs sønn, fra Judas stamme. Han har fylt ham med Guds ånd, med visdom, innsikt og kunnskap (implevitque eum spiritu Dei, sapientia et intelligentia, et scientia et omni doctrina), og med dyktighet i alle slags håndverksarbeid, så han kan tenke ut og lage kunstferdige arbeider i gull, sølv og bronse, slipe steiner til innfatning, skjære ut i tre og utføre alle slags kunsthåndverk. (2 Mos 35,30–33)
Disse språklige og litterære assosiasjonene kan si oss noe både om Dominikus og om den Orden han grunnla. For det første: Gud utstyrte Dominikus med de gaver han trengte: hellig Ånd, visdom, innsikt og kunnskap, for at han skulle bruke dem i et bestemt øyemed: å bygge og utsmykke Herrens helligdom. Det er et møysommelig arbeid, som innebærer både lydhørhet og trofasthet, personlig innsats og kreativitet.
For det andre: Selv om han var spesielt utvalgt, var det ikke et individualistisk prosjekt. Besalel i ørkenen, får vi nemlig vite, skal ikke arbeide alene:
[Herren] har gitt ham og Oholiab, sønn av Ahisamak, fra Dans stamme, evnen til å lære opp andre. Han har fylt dem med visdom i hjertet til å utføre alle slags håndverk og kunstneriske arbeid, og til å veve i farget garn og fint lin – i purpurblått, purpurrødt og karmosinrødt. De skal tenke ut og lage alle slags kunsthåndverk. (2 Mos 35,34–35; 36,1)
Selv om Dominikus hadde en særskilt nådegave, og var klar over verdien i å være trygg i seg selv og sitt kall, arbeidet han fra begynnelsen av i fellesskap med andre, med sine søstre og brødre. Den åndelige familie han stiftet skal heller ikke være en eksklusiv boble:
Besalel og Oholiab skal arbeide sammen med alle kloke menn som Herren har gitt visdom og innsikt, så de forstår hvordan de skal gjøre all slags arbeid til tjenesten i helligdommen, nøyaktig slik som Herren har befalt. Så kalte Moses på Besalel og Oholiab og på alle de kloke mennene som Herren hadde gitt visdom i hjertet, alle som kjente seg drevet til å ta fatt på arbeidet og fullføre det.
(2 Mos 36,1–2)
Den dominikanske familie er et mangfoldig fellesskap, som også har andre grupperinger knyttet til seg på ulike måter. Den er kalt til å samarbeide med alle kloke mennesker som Herren har gitt visdom og innsikt, alle som kjenner seg drevet til å ta fatt på arbeidet og fullføre det. Vi erfarer det daglig, i møte med alle de gode menn og kvinner som står rundt og støtter våre klostre og fellesskap, som er trofaste i bønn og forkynnelse, hver på sin plass.
En nådens forkynner, som tar imot de ord han skal tale fra Gud, fra Kristus, den inkarnerte Visdom; en mann som trofast vier seg til å søke Visdommen, Sannheten; som er innstilt på å bruke alle sine krefter, samtidig som han vet at det er en gave han tar imot; en som erkjenner de nådegaver han har fått og stiller dem til disposisjon for å skape en helligdom for Herren, et sted hvor mennesker kan møte Gud, og som trekker i lag med alle Gud sender ham: Dominikus, et forbilde for alle som følger i hans fotspor og som håper at den hvite drakten en gang skal foredles ved Herrens hånd og bli til et evig herlighets skrud.