The loving gift

And even if you leave me, I'll be richer when you go.  I'm richer with the lovin' gift you gave me...  

skriver Kris Kristoffersen i sangen "The Loving Gift", udødeliggjort av Johnny og June Carter Cash.

Ethvert sant møte mellom mennesker er en utveksling av gaver - de gavene vi bærer i oss. "Each giving to the other love an' givin' it away" som Kristoffersen uttrykker det, og lar Johnny og June ramse opp annenhver gang:

 

You gave me a blanket to keep me from the cold 

You gave me a song I learned to sing
You showed me some beauty
Through the windows of your soul
And you showed me a world I've never seen

You brought me a candle to light my way to bed
You erased those shadows I'd been seeing
You brought me a pillow to rest my weary head
You taught me a gentle way of dreaming

 

Både de rent konkrete, materielle gavene og de gavene som tilhører en annen dimensjon får plass. Reelle behov blir sett og møtt. Det er kanskje ikke nøyaktig hva det er som er det viktigste, men at det gis som uttrykk for kjærlighet og i frihet, fra person til person, og at begge er åpne både for å gi og for å ta imot.

Da Gud kom for å møte menneskeheten, var det for å gi oss den største gaven vi kunne få. Men Jesus måtte også ta imot: husrom i stallen, en krybbe å hvile i, varme og nærhet, Marias melk og Josefs omsorg, hyrders og englers lovprisning og vismennenes gaver. Møtet blir virkelighet fordi begge sider får være tilstede og gi det de har å gi. "'Cause you gave me the courage to live with yesterday. / And you gave me tomorrow."

Et slikt ekte møte er, til tross for at vi lengter etter det, noe de fleste av oss nærmest instinktivt skyr unna. Det som berører vårt innerste gjør oss sårbare, og om det er noe vi er overbevist om fra fødselen av, så er det at ingenting i denne verden varer. Frykten for sorg og savn kan skremme oss fra å smake på det vidunderlige.

Men mennesker vi virkelig har møtt på et dypt plan, vil ha satt spor i oss som forblir selv om vi skilles ad. Det er en trøsterik tanke. For før eller siden kommer oppbruddets time, for den ene eller den andre. Og hvordan den oppleves og gjennomleves, vil i stor grad være avhengig av det som har gått forut for den. "We spent the precious time we knew was borrowed..." Hvis vi våger å gå inn i et dypt forhold, kan vi nettopp der finne styrken til å bære det når overgangen til noe annet kommer.  Ja, "even if you leave me, I'll be richer when you go.  I'm richer with the lovin' gift you gave me..."

Vismennene reiste hjem til sine egne land, men gavene deres ble igjen. Deres avreise ble også utgangspunktet for oppbrudd for den lille familien i stallen. Det var da Herodes fikk vite at vismennene hadde reist hjem uten å komme innom ham og rapportere, at han sendte soldater til Betlehem, og Josef ble nødt til å flykte med kone og barn til Egypt. Enhver adskillelse er en ny begynnelse.

Etter et virkelig møte, det være seg om det kun varte et øyblikk eller omfatter et helt liv levd sammen, vil imidlertid noe nytt ha blitt født i de involverte, noe som kan få vokse og leve som et vitnesbyrd om det som fant sted. I Kristoffersens sang blir det virkelig en baby ut av det hele, men livet kan ta mange former. 

Vi håper og tror på et gjensyn, at det kommer en tid da det vi hadde sammen skal gjenoppstå, gjennomstrålet av Guds herlighet. Men mens vi venter... Å ta vare på de verdier vi er blitt oppdratt i, å leve våre egne liv fullt ut, er å la livets gave som foreldre og besteforeldre var med på å bringe oss, få blomstre selv etter deres død. Å sette ut i praksis visdom og eksempler mottatt fra brødre og søstre i ordenslivet, fra lærere og mentorer vi har hatt, er å la dem få forbli nærværende selv når de forlater oss. Å verne om gode minner søsken og venner har gitt oss, å la de sidene av oss selv de har elsket frem få komme også andre til gode... alt dette er frukter av våre relasjoner som ikke trenger å forsvinne når de fysiske bånd tøyes til bristepunktet eller brytes.

Det var ikke bare tilfeldigheter som gjorde at Maria og Josef var i Betlehem da Jesus ble født, eller at de måtte flykte til Egypt, eller at vismennene kom med sine gaver. Det var begivenheter - tilfeldige eller ei - hvor Gud var tilstede. Våre møter, de gavene vi gir hverandre, de relasjonene vi lever i... tør vi tenke på dem som villet av Gud? Eller i alle fall som rom hvor Gud er tilstede og som muligheter Gud vil bringe noe godt ut av? For oss selv og de direkte involverte, det er klart, men også i den større sammenhengen? Våge å gi, våge å ta imot, våge å la noe unnfanges, vokse og fødes? Noe hvis betydning kanskje ikke åpenbares for oss før vi alle er "på den andre siden", og alt trer krystallklart frem i Guds eget lys...?

Åpenbaringfesten feires idet vi akkurat er gått inn i et nytt kalenderår og forbereder oss på veien inn i det alminnelige kirkeår. Noe tar slutt og noe begynner. Kan vi gå inn i det nye med nytt mot til å møte hverandre, gi, ta imot og ta avskjed... og stole på at Gud er tilstede i alt sammen og en dag skal fullkommengjøre det i sitt evige rike hvor vi, som Gregor av Nyssa sier, får gå fra begynnelse til begynnelse gjennom begynnelser uten ende?