Fra hypoteser og fragmenter til aksept av en mangefasettert enhet: Moderne bibelforsknings historie som metafor for livstolkning

Fra midten av 1700-tallet og fremover begynte forskere å stille spørsmål ved hittil allment aksepterte sannheter om Bibelens bøker, som for eksempel at de fem Mosebøkene var ett enhetlig verk skrevet av én forfatter: Moses. Tekstene ble nøye gransket og analysert, repetisjoner skilt ut, paralleller sammenlignet, usammenhengende historier plukket fra hverandre og satt sammen igjen. Ulike ord og uttrykk, interesseområder og stilistiske grep ble sporet gjennom flere bøker, og teorier om flere kilder, skriftlige eller muntlige, ble utviklet. Forskerne forsøkte å datere de ulike bøkene, de hypotetiske kildene, finne ut når, hvor og i hvilken kontekst de ble satt sammen og fant sin endelige form. De sammenlignet de bibelske beretninger med lignende fortellinger fra landene rundt på samme tid, observerte likheter og forskjeller, vurderte mulig påvirkning eller felles opphav. Mye som ellers virker usannsynlig, anakronistisk eller selvmotsigende gir mening i lys av de teorier som ble fremsatt. Allikevel ble de fleste av dem også kritisert, utfordret eller endret før lang tid var gått. 

Når et menneske av ulike grunner – det være seg puberteten, overgangsalder eller alderdom, sykdom, skilsmisse eller livskrise – begynner å stille seg spørsmål om eget liv og hvorfor det er blitt slik det er, kan en liknende prosess ofte observeres. Vi vender oss mot fortiden for å finne kildene til vår nåværende situasjon, og for å forsøke å avdekke hvordan vi er kommet dit. Hvilke mennesker og hendelser har påvirket meg? Hvilke traumer sitter jeg med som ennå er ubearbeidede? Hva er det i min historie som gjør at jeg oppfører meg som jeg gjør, reagerer slik jeg gjør, velger slik jeg gjør, forholder meg til andre på bestemte måter? Hvem står bak? Vi plukker fra hverandre vårt eget liv, skiller ut enkelte hendelser, setter sammen andre, finner sammenhenger og mønstre. I beste fall får vi et klarere bilde av nåtiden og av vår egen person. I verste fall sitter vi igjen med flere spørsmål og uløste gåter enn da vi begynte. 

Etter et par århundrer med historisk-kritiske studier, kildekritikk, formkritikk, redaksjonskritikk og tradisjonskritikk, tok bibelforskningen en ny vending, og begynte å konsentrere seg mer om tekstene som litterære verk slik vi har dem i dag. Dette hverken undergraver arbeidet gjort av forskere innen den historisk-kritiske skolen eller benekter deres resultater. Mye av det som er blitt avdekket gir forklaringer som er til hjelp for å forstå tekstene. De litterære studiene bygger på den innsikt vi nå har. Det mange av dagens forskere sier, er ganske enkelt at til syvende og sist forblir hypotesene hypoteser, og at å danne seg et sikkert og empirisk uangripelig bilde av nøyaktig hvordan og hvorfor teksten er blitt som den er blitt, nærmest er et uoppnåelig mål. De sier også – og heri ligger det glade budskap – at det er både mulig og meningsfylt å studere teksten slik som den er blitt, som et enhetlig og helhetlig verk, selv om vi vet at den er sammensatt av ulike tradisjoner, og inkludert alle de løse trådene vi ikke helt klarer å nøste opp. Det vi har er et kunstverk, og det kan ingen ta fra oss. 

På samme måte kan jeg erkjenne i mitt eget liv motstridende tendenser, ulike versjoner av samme historie, som i beste fall er varianter, i verste fall motsetninger. Jeg kan se at der er kilder til min nåværende oppførsel og livssituasjon som er lette å spore, mens andre kan være mer komplekse og uforståelige. Mange spørsmål kan finne svar i en bedre oversikt over fortiden, men det kan være vanskelig å si noe definitivt om nøyaktig når en eller annen vane eller karakteristikk fant sin endelige form og ble værende, eller hvorfor veien tok en annen retning enn først tenkt. Uansett er det jeg har mitt liv slik det er blitt – et kunstverk – og det kan ingen ta fra meg. 

Populariseringen av kunnskap om psykologi og personlighetsutvikling har unektelig ført mye godt med seg. Mange har fått større selvinnsikt og bedre livskvalitet. Vi er i stand til å hjelpe personer som er blitt dypt såret både tidlig i livet eller på et senere stadium. Det er verdifullt. Likesom det, for forskerne, er utenkelig å gå tilbake til tiden før historisk-kritisk metode, kan det moderne mennesket ikke lenger ignorere den kunnskapen vi nå har. Vi må bruke den for det den er verdt. Spørsmålet er bare om ikke de fleste på et eller annet tidspunkt kommer dit at det ikke lenger har så mye for seg å grave dypere i fortiden. Vi har avdekket så mye som er mulig for oss, og lært av det. Hva gjør vi så med det bildet eller den teksten vi nå sitter med foran oss? Avskriver vi dem, slik mange forkastet bibelske bøkers sannhetsgehalt eller verdi som åpenbaring og hellig tekst da de oppdaget deres komplekse historie? Slår vi oss til ro med at det eneste vi har er fragmenter vi ikke helt får til å henge sammen eller kilder vi ikke klarer å spore? Eller kan vi med iver gå inn i studiet av teksten slik den er og begeistres av dens kunstferdighet og det den kommuniserer – betrakte det livet vi har og se at det, så sammensatt som det er, har sin egen skjønnhet og er verdt å utforske, ikke bare «diakront» ved å granske fortiden, men «synkront», ved å leve det i nåtiden, la det kommunisere et budskap i dag? 

Like lite som bibelstudiet kan reduseres til et studium av Bibelens historiske tilblivelse, kan et menneskes liv reduseres til summen av de hendelser som har funnet sted i det. Disse har formet det, slik tekstens historie har formet den, men slik teksten har mening som kan gå ut over dens historiske opphav, slik har også mennesket en egenverdi som er uavhengig av hva som har skjedd med det eller hva det har gjort. 

For den troende vil det være en dimensjon til, både for bibeltolkningen og livstolkningen. Hvis vi tror at den hellige tekstens virkelige avsender er Gud selv, da er den – til tross for de mange menneskelige tradenter, skribenter og redaktører – på et dypere eller høyere plan likevel et enhetlig verk av én forfatter. Der er en garant for dens sammenheng og mening. Det samme gjelder mitt liv. Som mitt opphav og mål, står Gud som garant for min grunnleggende enhet som person og for den grunnleggende helhet i mitt liv som en bevegelse ut fra Gud og tilbake til Gud, tross alle de menneskelig instanser som kan sette sitt merke på meg og på livet. 

Tekstfragmenter som er vanskelige å plassere kan finne sin plass i Guds helhetlige mening, slik som de er, kanskje nettopp ved at de bryter med mønsteret eller virker malplasserte. Den bokstavelige og mest iøyenfallende betydningen er kanskje ikke den sanneste eller viktigste. Episoder i mitt liv som virker uforståelige eller er vanskelige å integrere, kan få mening ved å leses i lys av den større sammenhengen – i det lyset som kastes over dem like mye fra fremtidens sammenheng som fra fortiden.