Blomstre som en
rosengård / skal øde vange, /
blomstre i et gyldenår / under
fuglesange; /
møtes skal i stråledans / Libanons og Karmels glans, /
Sarons yndigheter.
Ryste
mer ei noe kne, / ingens hender synke! /
Skyte hvert et utgått tre, /
glatte seg hver rynke! /
Reise seg det falne mot, / rinne lett urolig
blod! /
Frykt og sorg forsvinne!
Herren
kommer, Gud med oss, / troen på ham bier, /
byde skal han fienden
tross, / som sitt folks befrier. /
Alt betales på ett brett: / fienden
får sin fulle rett, /
folket dobbelt nåde.
Skjæres
for den sorte stær / skal da øyne mange, /
døve ører, fjernt og nær, /
hører frydesange; /
se, den lamme springer da / som en hjort, så lett og
glad, /
og den stumme jubler.
Så
i Herrens helligdom / før Jesaja spådde, /
tiden rant og dagen kom /
med Guds lys og nåde, /
med en Guds og Davids Sønn / som gjør enn i lys
og lønn, /
paradis av ørke.
Ære
med vår høye drott, / med hans Ånd tillike! /
Sammen de gjør allting
godt / i vårt himmerike. /
Døve, selv på gravens bredd, / ører får å
høre med, /
stumme leber synger.
Høyt
bebudet gyldenår, / glade nyårssange: /
Blomstre som en rosengård /
skal de øde vange, /
møtes skal i stråledans / Libanons og Karmels
glans, /
Sarons yndigheter!
(N. F. S. Grundtvig)
