Med et farshjerte

Patris corde

«Med et farshjerte, slik elsket Josef Jesus, som i alle de fire evangeliene blir kalt for Josefs sønn.» Slik åpner pave Frans sitt brev Patris Corde (PC), da han utropte 2021 som Josefs år. I dette brevet belyser han noen av de karaktertrekk som viser hvordan Josef stilte seg til tjeneste for Guds frelsesplan og hvordan han tok imot sitt kall ved å elske Jesus med en fars hjerte.


Jeg har her valgt å trekke frem tre aspekter som fremstår som essensielle for å beskrive dette farshjerte, for å uttrykke hva det vil si å være far, og som kan hjelpe oss å forstå bedre både hva det betyr for oss å være barn av vår himmelske Far og hva det innebærer å ta på seg farskap på jorden, på ulike måter, som en deltagelse i Guds måte å være far på. De tre aspektene er kommunikasjon, autoritet og kyskhet.



Kommunikasjon 


Gud er en Gud som taler til oss: «Mange ganger og på mange måter har Gud i tidligere tider talt til fedrene gjennom profetene. Men nå, i disse siste tider, har han talt til oss gjennom Sønnen. Ham har Gud innsatt som arving over alle ting, for ved ham har han skapt verden.» (Heb 1,1-2)


Språket, ordet, det vi si evnen til å kommunisere, er et av menneskets særtrekk som skiller det fra andre levende skapninger. Alt Gud har skapt er godt (1 Mos 1), men bare mennesket har muligheten til å leve i en viss gjensidighet i forhold til Gud. Språket er knyttet til evnen til å tenke og reflektere, slik vi minnes om av det greske ordet logos som kan oversettes både med «ord» og «fornuft» eller «tanke». Kommunikasjon forutsetter ord, ord som er meningsfulle og mulige å forstå. Dette retter oppmerksomheten mot den andre forutsetningen for sann kommunikasjon, nemlig å lytte. Den som lytter, tar imot den andres ord og søker å forstå.


I sitt brev nevner paven flere ganger Josefs evne til å lytte og til å ta imot ordet i lydighet. Gud sender ham både instruksjoner, råd og trøst, særlig gjennom drømmer, og Josef vet å ta imot beskjedene og gi dem spillerom i livet. Jeg tenker at som grunn for en slik åpenhet ligger overbevisningen, bevisst eller ubevisst, om at vår Gud er en Gud som henvender seg til oss for vårt beste. Dette er også grunnlaget for vår tro:


Ved sin guddommelige åpenbaring har Gud villet manifestere og meddele seg selv og innholdet av sin evige vilje med hensyn til menneskenes frelse, «det vil si meddele guddommelige rikdommer som helt og holdent overgår menneskesinnets innsikt.» (Dei Verbum 6)


Som en far lærer sine barn å snakke og å tenke ved å samtale med dem, slik fører vår himmelske Far oss inn i sin måte å tenke og snakke på ved å henvende seg til oss med menneskelige ord, slik Dei Verbum sier det: «For Faderen som er i himlene, kommer i de hellige bøker med stor kjærlighet sine sønner i møte og taler med dem.» (DV 21). Dette forteller oss noe om hvor viktig for vårt kristenliv det er å regelmessig lese i Bibelen, både som enkeltpersoner og som fellesskap, så vi kan vokse som Guds barn.


Gud er dessuten er Gud som lytter til oss. Gud hørte og forsto Josefs bekymring da han oppdaget at Maria helt uventet var gravid. Derfor kunne han også henvende seg til Josef på en måte som Josef var i stand til å ta imot. Gud lærer oss å kommunisere ved å snakke med oss, men også ved at han lytter til oss. I bønn kan vi utvikle vår evne til å lytte og gjenkjenne Guds vilje. Vi kan oppdage den tillit som gjør det mulig for oss å åpne oss for vår neste.


Å lære å tenke, snakke og lytte, å kommunisere og inngå i relasjoner, i felleskap… alt dette hører til i et barns oppdragelse, slik at det oppdager hva det vil si å være menneske og kan utfolde seg, vokse og modne som sådan. For å kunne oppdra et barn slik, trenger en far sann autoritet, en autoritet som ikke kuer eller undertrykker, men skaper både trygghet og frihet.


Autoritet


Det latinske ordet auctoritas har samme rot som vernet augere, som betyr «å få til å vokse». Autoritet er altså evnen til å la den eller det man har ansvar for vokse og modnes. 


Paven henviser i sitt brev til evangeliene, særlig Matteus og Lukas, og minner om hvordan Josef ved et «daglig, diskret og dulgt nærvær» var «en støtte og veiviser» for Jesus, slik han også er det for Kirken. Josef ga Jesus sitt navn, det vil si en identitet som er grunnlaget for all relasjon. Han så Jesus gå frem «i alder og visdom» og oppdro ham med ømhet, i lydighet og åpenhet, i det han gjorde sitt liv til en gave.


Ømhet, lydighet, evne til å ta imot og til å gi… nøkkelord for å danne seg et bilde av hva det innebærer å ha autoritet i følge Guds vilje? Ordet «ømhet» er et ord som, på samme måte som ordet «pasjon» (lidenskap/lidelse) spiller på to registre samtidig: kjærlighetens og smertens. Å være øm kan både bety å være kjærlig og å være litt sår eller vond (en øm muskel eller et ømt punkt). Å utøve autoritet på en måte som frigjør og gir rom for å vokse, gjør at man blir sårbar. Det krever en indre styrke som gjør faren i stand til å vike for å gi barnet plass, uten likevel å forsvinne helt og holdent. Det forutsetter tålmodighet nok til å begynne på nytt etter fall og feiltrinn, og å kunne opprettholde sunne grenser mens man venter på at barnet når det punktet at det selv blir i stand til å sette dem. 


Disse refleksjonene rundt den sanne autoritet, som verken er dominerende eller overbeskyttende, leder frem til et tredje punkt: en dyd som lenge har vært litt uglesett, men som kanskje kan hentes frem i et positivt lys: kyskheten. 


Kyskhet


«Å være far innebærer å lede barnet i dets møte med livet og virkeligheten. Ikke å holde det tilbake, ikke å sperre det inne, ikke å ville eie det, men å gjøre det skikket til valg, til frihet, til oppbrudd. Kanskje er det derfor at Josef tradisjonelt kalles ikke bare for far, men også for kysk.» (PC 7)


På latin er det flere ord for å betegne denne dyden, deriblant castitas, roten til vårt ord kyskhet. Dette ordets betydning kan uttrykkes tydelig ved å se på dets motsats, in-castitas, som har gitt oss vårt ord incest. Det dreier seg om en for intim relasjon mellom to som er for nære hverandre. Det er en relasjon som bryter sunne grenser. Det motsatte, altså kyskhet, kan da beskrives som det som karakteriserer en relasjon hvor den nødvendige avstanden mellom mennesker respekteres, slik at hver enkelts integritet blir ivaretatt. Et annet latinsk ord for kyskhet er nettopp integritas - integritet. Kyskheten er en forutsetning for en ekte relasjon, fordi den hindrer oss i å smelte sammen og åpner oss for å møte den andre slik han eller hun er, i hans eller hennes integritet.


Kun den kyske kan virkelig kontemplere, for kun den kyske ser ting slik de virkelig er, ikke bare som de de er eller kan være for meg, den nytte eller nytelse jeg kan få ut av dem. Det kontemplative blikket respekterer - re-spicere - ser på nytt, igjen, flere ganger, men uten å stenge den andre inne, uten å holde ham eller henne fast med blikket, uten fiksering. Bare den som elsker - og, som paven sier, ekte kjærlighet er kysk - kan virkelig se. «Kjærligheten åpner øynene på disippelen» skriver Dietrich Bonhoeffer. For kjærligheten ser sin neste med Kristi eget blikk, Guds eget blikk, og ting er slik Gud ser dem. 


Dette er ikke et rent følelsesmessig tilnavn, men sammenfatter en grunnholdning, nemlig det motsatte av eiesyke. Kyskhet er frihet fra eierskap, på alle områder i livet. Kun kysk kjærlighet er virkelig kjærlighet. Eiesyk kjærlighet blir etter hvert alltid farlig, den tar til fange, den kveler, den gjør ulykkelig. Gud selv elsket mennesket med kysk kjærlighet, og ha lot det stå fritt også til å gjøre feil og til å vende seg mot ham. Kjærlighetens logikk er alltid en frihetens logikk, og Josef klarte å elske usedvanlig fritt. Han satt aldri seg selv i sentrum. Han klarte å tre i skyggen, å sette Maria og Jesus i sentrum for sitt liv. (PC 7)


Kyskheten i bred forstand, ikke bare på det seksuelle planet, er denne holdningen som betrakter og beundrer uten å ville gripe og konsumere. Det er den som utgjør forskjellen mellom Gud og Eva i Første Mosebok. Gud ser, og ser at alt er svært godt. Eva ser, og ser at treet er godt å spise av og en lyst for øyet - et forlokkende tre, siden det kan gi innsikt. Og hun tar og spiser. Uten bli politisk, er det ikke vanskelig å se at dette er en forskjell som kan ha mye å si til vårt samfunn, det være seg når det gjelder materialisme og forbrukskultur, naturvern eller kampen mot ulike overgrep. 


Den kyske kan nyte alle Guds gaver, glede seg over skaperverkets skjønnhet og menneskelig ømhet, uten at dette kommer i veien for relasjonen med Gud, fordi de kyske ser Gud i alle ting - salige de rene av hjertet, de skal se Gud - og fordi den kyske ser alle ting i Gud. Slik ser hun eller han også deres begrensninger og forventer ikke det umulige, det ubegrensede, fra noe som i seg selv er begrenset. Det skapte skiller oss ikke fra Gud. Samtidig er det ingen skapning som kan tilfredsstille den dype lengsel i vårt hjerte. Ingenting er rikt nok til å fylle hele vår kapasitet, for vi er capax Dei. Kun Gud kan tilfredsstille oss fullt ut. Derfor er sann kjærlighet kysk. Den elsker alle ting slik som de er, og respekterer deres grenser og begrensninger, uten å be dem om mer enn de kan gi.


Fader vår


I et fysisk, moralsk eller åndelig farsforhold, sammenfaller disse tre aspektene. Kyskhet er en forutsetning sine qua non for å kunne gå inn i en relasjon og derfor for å kommunisere og utøve sann autoritet. Autoritet, basert på evne til å ta imot og gi, i ømhet og lydighet, er grunnlaget for personens identitet som gjør ham eller henne i stand til å opprettholde kyske relasjoner til andre. 


Vi finner også disse tre aspektene igjen i den bønnen som mer enn noen annen uttrykker vår identitet som Guds barn og vårt forhold til Gud som far. Når vi ber Fader vår, kommuniserer vi med Gud og kaller ham vår Far, slik vi har lært det ved å lytte til hans Sønn. Vi ber med tillit til at han lytter til oss. Vi åpner oss på vår side også for å lytte til ham og vi anerkjenner hans autoritet idet vi ber om at hans navn skal helliges, hans vilje skje og hans rike komme. Dette er en autoritet grunnet i kysk kjærlighet som vil at vi skal vokse, for eksempel ved at Gud gir oss vårt daglige brød. Vi erkjenner også at vi er avhengige av ham, vi erkjenner vår begrensning, et aspekt ved kyskheten. Guds autoritet viser seg også som en frigjørende kraft idet den tilgir oss vår skyld og er tålmodig med oss. Det er en kraft som vil oss vel, som vil lede oss og beskytte oss mot det onde. Hvis vi følger dette eksempel, vil vi vokse i kjærlighet og i vår evne til å lever forhold som er livgivende. Vi kan bli, som Josef, sønner som i sin tur blir fedre.