For Gud, som
sa: «Lys skal stråle fram fra mørket», han har også latt lyset skinne i
våre hjerter, for at kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi ansikt
skal lyse fram.
Men vi har denne skatten i leirkrukker, for at den veldige kraften skal være fra Gud og ikke fra oss selv.
(2 Kor 4,6-7)
Forslag til lectio-tektst:
Deretter sa Jesus til disiplene: «Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg.
For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det.
Hva
vil det gagne et menneske om det vinner hele verden, men taper sin
sjel? Eller hva skal et menneske gi som vederlag for sin sjel?
For Menneskesønnen skal komme i sin Fars herlighet sammen med sine engler, og da skal han lønne hver og en etter det han har gjort.
Sannelig, jeg sier dere: Noen av dem som står her, skal ikke smake døden før de ser Menneskesønnen komme med kongsmakt.»
(Matt 16,24-28 )
Kommentar:
Hva er livet ditt verdt? Eller: hva er verdt livet ditt? Kanskje vet vi det ikke før det plutselig er der. Hva betyr det å fornekte seg selv? Og hva vil det egentlig si å vitne eller å vinne?
Martyridealet kan forvrenges på ulike måter, til skade for oss selv eller for andre. Samtidig er det vanskelig å komme unna det - både fordi det er så tydelig uttrykt i Bibelen og i vår tradisjon, men også fordi det ser ut til å være noe grunnleggende menneskelig i det. Det er som om det er nedlagt i vår natur at det finnes noe eller noen det er verdt å sette høyere enn seg selv og sitt eget liv, som om det er et behov i oss for å fremholde et ideal, å løfte frem noe som er større enn oss selv, og å gi oss hen til eller for noe eller noen - det være seg religiøst eller politisk, innen kunst eller sport, eller i mellommenneskelige forhold.
Hvor langt er du villig til å gå? Og for hva? Hvilke konsekvenser får det? Spiller det noen rolle hva vi ofrer oss for? Som så ofte, er det det vakreste og edleste som kan bli mest grusomt dersom det forvrenges.
For å si det med Ringenes Herre: Det er ikke alvedronningen Galadriel eller trollmannen Gandalf som kan bære Maktens Ring til Dommedags Berg for å ødelegge den. Deres styrke og visdom ville forvrenges om de lot seg friste til å ta Ringen - selv om de kun ville ønske å bruke den til å gjøre godt. Bare små, svake hobbiter kan bære den over lengre tid. Og bare så lenge de ikke vil ta den og beholde den som sin egen. Dog selv da kan begjæret som vil ha makten og æren for seg selv, spille en rolle i å bevirke det ondes undergang, om vi lar det Gode få være sterkere, om vi lar medfølelsen hindre oss i å dømme det for hardt og utslette det før Gud får brukt også det.
Bønn:
Allmektige, evige Gud, du er kongenes krone og martyrenes seier. Du sendte din martyr Olav for å bygge kirken i Norge. Din storhet
lovpriser vi i hans død, og vi ber deg: Lær oss å forvalte evangeliet med troskap, hjelp oss å møte mennesker med kjærlighet og respekt, og gi oss livets krone, som du har
lovet dem som elsker deg. Ved Kristus, vår Herre. Amen.