Den hellige far Dominikus ble også noen ganger sett i bønn med armer og hender utstrakt, spent ut med stor kraft, i korsform, mens han sto oppreist så rett han kunne. Det var på denne måten han ba da Gud på hans forbønn oppvekket fra de døde en gutt ved navn Napoleon i Sankt Sixtus i Roma, i sakristiet, og i kirken under feiringen av messen, da han ble løftet opp fra jorden, slik den fromme og hellige søster Cecilia forteller. Hun var tilstede og så det da det skjedde, sammen med en stor mengde. Han var som Elia da han oppvekket enkens sønn: han la seg over ham og strakte seg ut (1 Kong 17,21).
På samme måte ba han da han utenfor Toulouse reddet de engelske pilgrimmene fra å drukne i elven. Det var slik vår Herre ba da han hang på korset, nemlig med hender og armer utstrakt, «med høye rop og tårer, og han ble bønnhørt for sin fromhets skyld» (Heb 5,7).
Den hellige mann Dominikus ba ikke ofte på denne måten, bare når han ved Guds inspirasjon forsto at noe stort og underfullt ville skje ved bønnens kraft. Han forbød ikke brødrene å be slik, men han oppfordret dem heller ikke til det.
Vi vet ikke hva han sa da han sto og ba med armer og hender utstrakt i korsform, og oppvekket gutten fra de døde. Kanskje brukte han Elias ord: «Herre, min Gud! La livet vende tilbake til barnet!» (1 Kong 17,21) Han ba jo også på samme måte som ham. Men både brødre og søstre, herrer og kardinaler og alle de andre, ble så grepet av denne måte å be på som var både ukjent og bemerkelsesverdig, at de ikke husker hvilke ord han brukte, og etterpå var dem ikke gitt å spørre den hellige Dominikus om dette, for han hadde ved denne hendelsen vist seg for alle som en beundringsverdig mann man skulle vise respekt og ærefrykt.
De ord i salmene som taler om denne måte å be på, uttalte han kraftfullt og ettertrykkelig, med innlevelse og oppmerksomhet: «Herre, du Gud som frelser meg, jeg roper til deg dag og natt» helt frem til «Herre, jeg roper til deg hver dag, jeg rekker hendene ut mot deg» (Salme 88,2-10). Og likeledes: «Herre, hør min bønn, vend øret til mitt rop om nåde» og så videre, helt frem til: «Jeg rekker hendene ut mot deg» og videre helt til: «Skynd deg å svare meg, Herre» (Salme 143,1-7).
Ved dette kan ethvert menneske som ber med hengivenhet, forstå den hellige fars lære om bønn, han som ba på denne måten når han ville løftes mot Gud på underfullt vis ved bønnens kraft, eller enda mer når han ved en skjult inspirasjon følte seg ledet av Gud mot en spesiell nåde, enten for seg selv eller for andre, støttet av Davids undervisning, Elias ild, ved Kristi kjærlighet og ved Dominikus’ hengivenhet, slik bildet viser.
Kommentar: Kristus lever i meg
Flere ganger har vi sett at Dominikus på ulike måter søker å imitere Kristus. I denne sjette måten å be på inntar han en kroppsholdning som direkte etterligner Jesus på korset. Bønnen fra korset, i korsets kraft, er en livgivende bønn, en frelsende bønn. En ung mann vekkes opp fra de døde. En gruppe pilgrimmer reddes fra å drukne – fra vannet, som i Det gamle testamente representerer kaoskreftene (tenk for eksempel på Noa og syndfloden, Moses som reddes opp fra Nilen, Israelsfolket som går tørrskodde over Sivsjøen og reddes fra egypterne).
Kraften i Dominikus' bønn kommer av at han uhindret lar Kristi kraft strømme gjennom seg. Sann bønn er å gjøre seg disponibel på denne måten. Her er gesten så talende og virkningen av hans bønn så slående, at de tilstedeværende ikke husker så nøye hvilke ord Dominikus brukte. Han blir behandlet med beundring, respekt og ærefrykt i den grad at ingen våger å spørre ham.
Dominikus kunne ha utnyttet situasjonen, selv tatt æren, bundet mennesker til seg som en guru. Dette er en fristelse for enhver som ser seg betrodd spesielle nådegaver. Det er imidlertid helt tydelig at Dominikus er klar over hvor kraften kommer fra. «Vi forkynner ikke oss selv, men Jesus Kristus som Herre og oss som tjenere for dere – for Jesu skyld. For Gud, som sa: «Lys skal stråle fram fra mørket», han har også latt lyset skinne i våre hjerter, for at kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi ansikt skal lyse fram. Men vi har denne skatten i leirkrukker, for at den veldige kraften skal være fra Gud og ikke fra oss selv.» (2 Kor 4,5-7).
Hele Dominikus liv og virke, så vel som det som skjedde etter hans død, vitner om denne holdningen. Han er ikke en karismatisk grunnlegger som knytter alt til sin egen person. Beretningene, for eksempel i Jordan av Sachsens Libellus om Ordenens begynnelse, viser oss Dominikus i følge med sin biskop Diego. Han virker sammen med cisterciensermunker og andre som knytter seg til hans forkynnervirksomhet. Når Diego forlater Sør-Frankrike, og Dominikus står igjen med ansvaret, er det likevel ikke alene. Det er en annen mann som får ansvar for å forvalte de materielle goder. Når Ordenen grunnlegges, samarbeider Dominikus med de kirkelige autoriteter. Han konsulterer sine brødre, og i fellesskap velger de en regel. Han sørger for å få på plass strukturer hvor beslutninger tas i fellesskap, og fokuserer på å skaffe brødrene utdannelse, slik at de kan utføre sitt oppdrag selvstendig og ansvarsfullt. Han søker å sikre økonomisk trygghet for nonnene, samtidig som de også får strukturer for å kunne fungere med relativ selvstendighet sett i lys av kvinners situasjon på den tiden. Dominikus bygger opp et verk som skal kunne fungere uavhengig av ham. Og når han vel dør, er brødrene – slik Dominikus ønsket det – mer opptatt av forkynnelsen enn av å utbre en kult av grunnleggeren.
Om han sto frem som et eksempel og en læremester for sine brødre og søstre, var det alltid i samme ånd som Paulus: «Ha meg til forbilde slik jeg har Kristus til forbilde!» (1 Kor 11,1), i følge Jesu egen lære: «dere skal ikke la noen kalle dere rabbi, for én er mesteren deres, og dere er alle søsken. Og dere skal ikke kalle noen her på jorden far, for én er deres Far, han som er i himmelen. La heller ikke noen kalle dere lærere, for dere har én lærer: Kristus» (Matt 23,8-10).
Dominikus kan slik være et eksempel, også for vår tid, på sant kristent lederskap. Som hans bønn med armene i korsform er livgivende, så også hans måte å lede på. Det er lederskap som skaper vekst. Ordet autoritet – auctoritas – kommer jo nettopp av verbet augere, som betyr «å gi vekst». Slikt livgivende lederskap er et lederskap i korsform, fordi det krever at lederen er i stand til å gi avkall på selv å ville være sentrum. «Han skal vokse, jeg skal avta» (Joh 3,30). Denne holdningen er kun mulig dersom man, som Johannes Døperen, vet at man er Kristi venn og har en tjeneste å gjøre for ham, trygt hvilende i Kristi kjærlighet, slik Paulus uttrykte det: «Jeg er korsfestet med Kristus; jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det livet jeg nå lever som menneske av kjøtt og blod, det lever jeg i troen på Guds Sønn, som elsket meg og ga seg selv for meg.» (Gal 2,19b-20).
