Hvem av oss har ikke opplevd sorgen over tapet av sine kjære, sorgen over å forlate et kjært sted som man sannsynligvis aldri skal se igjen, ønsket om at lykken skal vare evig? Og hvilke forventninger har vi?
Tiden rundt Jesu lidelse og død var en forferdelig kaotisk tid for disiplene. De hadde forlatt alt, trodd på Riket som var lovet og som skulle komme, og plutselig går alt håp i grus! Vi minnes disiplene fra Emmaus der de vandrer på veien, leser skriftene og prøver å forstå. Intet løfte er blitt innfridd! Hva var meningen med det hele?
Jesus vandrer med dem, de kjenner ham ikke igjen og han sier til dem: «Så uforstandige dere er og så trege til å tro!»
Tiden mellom påske og Kristi himmelfart var som hvetebrødsdager for disiplene. Herren dukket opp uventet og ofte, de gjenkjente ham under brødsbrytelsen. Apostelen Thomas berørte hans sårmerker for å kunne tro. Disiplene ble glade da de så Herren!
Disiplene elsket Jesus og hadde oppgitt alt for å følge ham. Johannesevangeliet beskriver denne kjærlighetens relasjon mellom Jesus og hans disipler. Jesus kaller dem ikke lenger tjenere men venner.
Han sier til dem: «La ikke hjertet bli grepet av angst, tro på Gud og tro på meg.» (Joh. 14,1) Vi kunne kalle det «vennskapets sakrament».
Kjærligheten og tilliten utdypes i de førti dagene som går mellom oppstandelsen og den Hellige Ånds komme. «Det er det beste for dere at jeg går bort. For dersom jeg ikke går bort kommer ikke talsmannen til dere. Når Sannhetens Ånd kommer skal han veilede dere til hele Sannheten. Men også dere skal vitne for dere har vært hos meg fra begynnelsen av.» (Joh. 15)
Når Mesteren blir borte for deres syn, blir de minnet om at Ånden skal komme over dem og de skal få kraft til å være hans vitner helt til jordens ende. (Apg. 1)
Denne kraft får de i den Hellige Ånd. Derfor er de ti dagene mellom Kristi Himmelfart og pinse nettopp en tid for å vente på Ånden og bli fylt av Åndens kraft og nådegaver.
Paven oppfordrer alle kristne til meditasjon, til å utdype sin tro og sitt forhold til den oppstandne Jesus, til virkelig å ta til seg Guds ord og leve av det. Novenen før pinse er tiden for det, søke stillhet og tid til den indre bønn og en dyp omvendelse.
Vi skal ikke bli stående og stirre opp til himmelen, savne og sørge! Vi skal med Åndens kraft gå ut og forkynne frelsen for alle folkeslag. Vi har et kall og en oppgave å gjøre. Etter pinse leser vi om all den åndelige kraft som fyller disiplene. Dette er noe vi må tro på og gjøre.
Pave Frans holdt en tale for ambassadørene samlet i Vatikanet 8 februar 2021, og sa blant annet dette:
Pandemien har gjort noe med menneskeheten på flere plan:
Pandemien er et inngrep i verden og dermed i naturen og menneskenes liv og har berørt et liv preget av individualisme og egoisme. Pandemien har rokket jorden under oss, tryggheten vakler og ingenting er sikkert og forutsigbart. Det er derfor viktig at vi forandrer vår livsstil, at vi vender om på alle plan!
Pandemien har utløst en verdenskrise, vi møter en syk verden, ikke bare en virussykdom men også de destruktive konsekvensene av individualismen og egoismen.
Vårt svar blir å vitne om kjærlighet og fellesskap.
Pandemien har vist oss tydelig en økologisk krise, naturen står i fare, planteliv, dyreliv, klima.
Det haster at vi forandrer vår levemåte og viser vei for et annet forhold til omgivelsene.
Pandemien har utløst en alvorlig politisk og økonomisk krise.
Vi bør forandre vårt forhold til penger og økonomi.
Pandemien har forandret våre sosiale relasjoner og skapt ensomhet og isolasjon for svært mange. Gapet mellom fattige og rike blir stadig større.
Det er opp til oss å vitne om fellesskap og ekte omsorg for hverandre.
Pandemien har vist oss konsekvensene av et «bruk og kast»-samfunn.
Dette viser oss nødvendigheten av å leve i ekte gjestfrihet og åpenhet for andre mennesker og kulturer.
Pandemien har satt oss foran et valg: fortsette som før og da se verden gå mere og mere til grunne, eller sammen gjøre en internasjonal innsats for å gå en ny vei mot større solidaritet, for å bygge opp en bedre verden. Vi må velge en ny vei fremover og tro at vår verden har en fremtid. Det blir vår oppgave i fremtiden og det vil kreve en stor innsats fra oss alle.
I tråd med dette, er dominikanernes valgspråk: kontemplasjon som fører til handling, dette for menneskenes frelse.
Dominikanerordenen feirer i år 800 års jubileum for St. Dominikus' død. Han lovet sine brødre og søstre at han skulle være mere nyttig fra himmelen enn det han var mens han levde på jorden. Det har vi også erfart at han har gjort og fremdeles gjør.
Saligprisningene er
mere aktuelle enn noensinne og Matteus 28 med den teksten som vi
kjenner som «dåpsbefalingen»: «Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til
disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige Ånds navn og
lær dem å holde alt det jeg har befalt dere, og se jeg er med dere alle
dager inntil verdens ende.»
Dette budskapet, både pavens og St Dominikus', må vi sette ut i praksis i det daglige: We have a job to do.
Det er derfor vi trenger den hellige Ånds komme – der er han som gir oss kraften til å gjøre vår daglige oppgave, slik at menneskene kan tro.