Dette vekket i vår hellige far Dominikus en stor tillit til Guds barmhjertighet for ham selv og for alle syndere og for beskyttelse av novisene som han sendte ut overalt for å forkynne for sjelene. Noen ganger kunne han ikke holde ordene inne i seg, men sa så høyt at brødrene hørte det: «Til deg, Herre, roper jeg. Min klippe, vær ikke taus og vend deg ikke fra meg!» og så videre (Salme 28,1), eller han ba med andre lignende ord fra den hellige Skrift.
Andre ganger talte han i sitt hjerte med en indre stemme som ikke kunne høres, og ble stående lenge på kne i stillhet, som i henrykkelse, noen ganger ganske lenge.
Noen ganger hadde han et uttrykk som om hans sinn hadde trengt inn i selve himmelen, og snart så man ham stråle av glede og tørke tårene som strømmet i overflod, og han var grepet av en dyp lengsel, som en tørstende som kommer til kilden, og som en pilgrim som nærmer seg hjemlandet. Den grep ham mer og mer, og vokste seg sterkere og sterkere, og med samlede og lette bevegelser reiste han seg og knelte igjen og igjen.
Han var så vant til å gjøre slike knefall, at når han var på reise, både når hadde tatt inn et sted etter reisens strev, og på veien, vendte han, mens de andre sov og hvilte, tilbake til sin praksis, som om denne knelingen var hans spesielle oppgave og tjeneste. Og slik lærte han brødrene å be, mer gjennom sitt eksempel enn med ord.
Kommentar: Ned og opp
Å knele eller gjøre knefall er, sammen med den dype bøyningen vi så i Dominikus’ første måte å be på, en bevegelse de fleste av oss vil være mer kjent med i sammenheng med bønn. Noen har kanskje vært vant til å knele foran sengen for å be aftenbønn som barn. De fleste katolikker bøyer automatisk kne eller gjør en dyp bøyning for å ære sakramentet når de kommer inn i kirken. Mange kristne kneler under deler av liturgien eller når de ber i stillhet i kirken eller hjemme.
Å knele og reise seg igjen og igjen over en lengre tid var, som det å piske seg, en måte å be på som Dominikus hadde overtatt fra den gamle klostertradisjonen. Det var uttrykk for intens bønn, tilbedelse og ærbødighet, overgivelse i lydighet og bekjennelse av synder.
Knefallet er i første omgang, som de to første bønnemåtene: den dype bøyningen og prosternasjonen – å legge seg langflat – en bevegelse nedad. De kan ses som uttrykk for at man ydmykt aksepterer sin tilstand som menneske, som skapning foran Skaperen, og som synder som har behov for Frelserens barmhjertighet og nådige hjelp. Likevel kommer en ny dimensjon inn: Dominikus bøyer ikke bare kne, han reiser seg igjen.
Ved hvert trinn i initiasjonsprosessen inn i Dominikanerordenen, legger vi oss på gulvet med ansiktet ned og svarer på spørsmålet «hva søker du?» med ordene «Guds barmhjertighet og deres», hvorpå vi oppmuntres: «Reis deg!» Det er den samme bevegelsen vi ser her.
Om mennesket i møte med Gud naturlig erfarer sin egen intethet og erkjenner sin synd, møtes det av en faderlig kjærlighet som har elsket det inn i livet og som ønsker at det skal leve fritt og oppreist: Reis deg! Om det skjer at vi faller, er det ikke meningen at vi skal bli liggende i vår elendighet. Og det er nettopp Gud i Kristus som gir oss kraft til å reise oss igjen. Det er foran den korsfestede, som han fester blikket på og betrakter intenst, at Dominikus bøyer kne og reiser seg igjen. Her fullfører han imitasjonen av Sønnens komme til verden og tilbakekomst til Faderen. Han bøyer seg ikke bare og kaster seg ned for å følge Kristus som ble menneske og ble lydig inntil døden, han reiser seg igjen, slik Kristus sto opp og fór opp til himmelen for derfra å sende oss Ånden. Det er på denne veien han ønsker å trekke oss med seg. Og det er nettopp ved å mykne opp litt i stive nakker og knær – om ikke fysisk, så i alle fall på hjerteplanet – vi blir i stand til å ta imot hans livgivende ord: «Reis deg!» og legge ut på veien sammen med ham. Som Dominikus, vil vi sannsynligvis måtte gjenta denne bevegelsen mange ganger i løpet av vår livsreise, både i de øyeblikk vi har slått oss til ro for en stund og mens vi er i bevegelse.