Mennesket er – tross alle våre fremskritt og fortreffeligheter – et skrøpelig vesen, både fysisk og moralsk. Vi blir syke og dør, vi synder og feiler. Guds bud gis oss, ikke for å hemme eller undertrykke, men for å støtte og hjelpe oss til å leve ut vårt kall. Vi forstår det, vi vil det gode, og likevel faller vi.
Jesus trenger ikke at vi forklarer ham hvordan ting er med oss. Han vet hva som bor i mennesket. Han vet hva som bor i hver enkelt av oss. Utfordringen er å vende seg til ham, Guds egen kraft og visdom, slik salme 25 beskriver det:
Mine øyne er alltid vendt mot Herren,
for han løser min fot av snaren.
Vend deg til meg og vær meg nådig,
for jeg er ensom og fattig.
«Iver for ditt hus har fortært meg.» Rensingen av tempelbygningen som evangeliet beskriver, er en profetisk handling som peker frem mot påskemysteriet. Det hus Jesus fortæres av iver for, som han gir sitt liv for, er mennesket, som enkeltpersoner og som fellesskap. Om vi er ansvarlige for vår synd, så er den ikke en del av vårt dypeste vesen. Den hører ikke hjemme i oss.
