I forlengelsen av det foregående, og av samme grunn, reiste han seg så og pisket seg selv med en lenke av jern idet han sa: «Din tukt retter meg like til enden» (Salme 18,36, overs. fra Vulgata). Derfor er det også skikk i hele Ordenen av alle brødrene, idet de minnes og ærer den hellige Dominikus’ eksempel mottar stokkeslag på bar rygg alle hverdager etter kompletorium, mens de fremsier «Se i nåde til meg, Gud» (Salme 51); eller «Fra det dype» (Salme 130), enten for sine egne synder, eller for syndene til de mennesker hvis almisser de lever av.
Så burde da ingen, uansett hvor uskyldig han er, unndra seg å følge dette eksempel.
Kommentar: Disiplin og solidaritet
Dominikus’ tredje måte å be på er kanskje den som får oss til å reagere sterkest. Med rette vil mange spørre: Vil Gud at vi skal straffe oss selv, påføre oss selv fysisk smerte? Er dette en bønn Gud ønsker å ta imot?
For å forstå, er det viktig å huske at Dominikus, som alle andre, var et barn av sin tid, og tok i bruk midler og uttrykksmåter som var kjente og allment brukte. Dette kan være en invitasjon til å våge å akseptere at vi også er barn av vår tid, og forsøke å se hvordan dens uttrykksformer kan brukes i bønn. Samtidig kan det minne oss om at vi bør se på vår samtid og det som er akseptert som vanlig praksis med en sunn skepsis og forsøke å skille ut ting som kanskje har vært meningsfulle en gang, men som ikke lenger er det, eller som kan bli direkte destruktive. Med dette i bakhodet, kan vi, selv om vi ikke ønsker å etterligne Dominikus’ konkrete handling her, dog hente ut innsikter som kan være verdifulle også for oss i dag.
Det er verdt å merke seg at denne måten å be på kommer i forlengelsen, nærmest som følge av den forrige. Det er av anger og i et ønske om å tilbe Gud at Dominikus pisker seg. Angeren kommer nettopp av erkjennelsen av at vi har valgt å handle på en måte vi ser er gal. Vi ønsker å gjøre det gode, men, som Paulus, erfarer vi at vi ofte likevel tenker, snakker og handler på tvers av våre prinsipper og dypeste lengsler. Vi er bevisste mennesker som tør å ta ansvar for egne handlinger, og som vet at Gud alltid er rede til å tilgi og til å hjelpe oss å bli stadig mer den personen vi ønsker å være.
Dominikanerinnen Catherine Aubin peker på det latinske ordet som beskriver Dominikus’ selvtukt, disciplina – disiplin – som en nøkkel til visdommen i denne bønneformen. En åndelig disiplin kan hjelpe oss å vokse i Guds barns frihet, slik at vi mer fritt kan velge det gode vi ønsker å gjøre. Den virker som treningsprogram for en idrettsutøver eller stemme- og fingerøvelser for sangere og musikere. Det kan til tider medføre et visst ubehag, slik trening eller øvelse gjør, men så lenge vi ikke strekker strikken for langt (hvilket i alle tilfelle er kontraproduktivt), og lengselen etter å nå målet er større enn fortredelighetene, vil gleden få siste ord.
Ønsket om å tilbe vekkes av erkjennelsen av vår litenhet og Guds storhet, og hvor ufortjent Guds nåde og kjærlighet til oss er. Kristus på korset er det ypperste tegnet på denne store kjærlighet. Det er den Dominikus søker å virkeliggjøre i sitt liv, og den fysiske imitasjonen av en del av Kristi lidelse er et uttrykk for hans lengsel. Han ønsker å vise sin kjærlighet ved å gjøre det samme for Kristus som Kristus gjorde for ham, og tilbe Faderen ved å forene seg med Kristi selvhengivelse som en offergave til Gud. Når vi møter vanskeligheter eller smerte i livet som ikke er mulig å unngå, kan vi finne styrke i å tenke på at vi lider i forening med Kristus eller at våre lidelser er hans lidelse i oss. Slik kan det tunge bli lettere å bære og vi er mindre alene med det.
Dominikus ønsker å forenes med Kristus, være solidarisk med ham i hans lidelse. Forening med Jesus Kristus, sann Gud og sant menneske, og forening med menneskeheten henger sammen. Når det heter at brødrene skal gjøre bot, ikke bare for egne synder, men for andres, peker det igjen på forståelsen av det dype båndet som binder hele menneskeheten sammen og den solidaritet Dominikus ønsket at hans brødre og søstre skulle ha med alle mennesker. Våre smerter og prøvelser som mennesker, kan også bæres i forening med alle andre mennesker som lider på samme eller lignende måter. Ved å erkjenne at vi er ett i de begrensninger og prøvelser menneskelivet bringer, styrkes vi også i håpet om at vi sammen skal få del i den Oppstandnes herlighet og frihet.
