Gå til Josef

Ite ad Joseph!
Gå til Josef! 
 

Det er en kjent oppfordring for mange og har vært det i generasjoner. Josef påkalles som hjelp i materielle saker, det være seg pengeproblemer, salg og kjøp av hus og eiendom eller praktiske utfordringer. Vel og bra.

 

De mer opplyste vil også være klar over at parolen er hentet fra Første Mosebok, hvor farao sender egypterne som er rammet av hungersnød til Josef, sønn av Jakob/Israel, som han har satt til å lede hele kornforvaltningen i riket. Men hvor mange tenker over fortsettelsen, de av faraos ord som er blitt utelatt? «Da hele Egypt led av sult, ropte folket til farao etter brød. Han sa til dem: ‘Gå til Josef og gjør det han sier dere!’» (Gen 41,55). Gjør det han sier dere... 

Josef – og dette gjelder enhver helgen og dessuten Gud selv, som i siste instans er den som svarer på all bønn – er ikke en slags brusautomat hvor vi putter på penger og eventuelt dunker litt i den for å få ut det vi vil ha. 

«Gjør det han sier dere.» Det minner om den oppfordring den nytestamentlige Josefs kone ga tjenerne i bryllupet i Kana: «Det han sier til dere, skal dere gjøre» (Joh 2,5). Ikke sjelden er vi selv en viktig del av bønnesvaret, både for andre og for oss selv. 

«Gjør det han sier dere.» Men hva sier han? Jesus i Kana gir i det minste et par konkrete instruksjoner. Men Josef? Han sier ingenting. Ikke et ord er lagt i hans munn i noen av evangeliene. Kanskje er dét det første og viktigste han sier oss. Stillhet er ikke det motsatte av kommunikasjon, men dens forutsetning. Ord kan være billige. Kun et liv som streber etter å være i samsvar med læren – om det enn kommer til kort – er til syvende og sist overbevisende. 

Josef er en handlingens mann. Om vi ikke får fortalt noe av det han sa, ser vi ham flere ganger i aksjon. Dette kunne lede oss til å tro at det gjelder å få gjort ting, gjerne så mye som mulig så fort som mulig. Imidlertid kommer den tause Josef også her med en liten korreks. Når han handler, er det ikke ut i fra eget forgodtbefinnende, impulsivt, drevet av en eller annen drift eller ytre press. Josef handler i samsvar med det han får formidlet fra Gud. Han forhaster seg ikke, og er til og med i stand til å forandre sin plan når han forstår at det han hadde besluttet i god tro likevel ikke var det Gud ønsket denne gangen. Fordi han etter hvert har vent seg til å lytte, er han også i stand til å handle raskt og uten å nøle når situasjonen krever det, som når han må ta med seg Maria og barnet og flykte til Egypt. 

«Gjør det han sier dere.» Er bønn da egentlig bare et spill? Betyr det egentlig ikke noe? Kan vi ikke forvente oss noe av Gud i det hele tatt? Jo. For hvor er det Josef henter sin styrke til å handle? Hvordan er det Gud får rom til å lede ham? Hva er den ukjente faktoren som legger til rette og åpner muligheter og nye veier? 

På den ene siden: Fristelsen til å dumpe alt ansvar over på Josef og Gud, og vente seg å få alt levert på sølvfat, ferdig pakket ut og skrudd sammen. På den andre: Fristelsen til å tolke «Gud hjelper den som hjelper seg selv» på en måte som sier til Gud at «uten meg, kan du ingenting gjøre, så det er best jeg ordner opp selv». Gud respekterer vår frie vilje og tvinger ikke sin egen gjennom. Likevel er vi paradoksalt nok friere jo mer samstemte med Gud vi er, fordi Guds vilje for oss nettopp er at vi fritt skal velge å gjøre det gode og ta gode valg. Og ved å ta et skritt til side og slippe kontrollen litt, la Guds kraft få spillerom, åpner vi også for at små mirakler kan få skje.

Vår bønn om noe signaliserer allerede at vi er åpne for å ta imot. Andres forbønn for oss – det være seg helgeners eller «vanlige dødeliges» – er en av kanalene Gud gjerne bruker for å legge muligheter til rette for oss, for å gi oss det vi dypest sett trenger, fordi den er uttrykk for noe Gud gleder seg over: nestekjærlighet og omsorg. Det blir en gave til oss fra Gud og fra de som ber for oss. Akkurat hvordan det fungerer forblir et mysterium. Det overgår vår fatteevne, for vi ser ikke hele bildet. Hvis vi går til Josef, kan vi se at det likevel er mulig å ha både tro og tillit, og finne en balanse hvor vi gir Gud spillerom – også til å bruke oss.