Noen ganger opplever vi ting som er så overveldende vidunderlige at vi har vanskelig for å tro at de virkelig skjer. Tenk på følelsen, hvis du har kjent den, av å få bekreftet at personen du er stupforelsket i faktisk også er forelsket i deg. Eller hvordan det var å få siste prøveresultat etter lang tids sykdom, og få høre at nå er det over, nå er du frisk. Eller kanskje, for et par som lenge har ønsket seg barn, endelig å få bekreftet at nytt liv spirer der inne. En slik glede, som nesten tar pusten fra oss, er det som preger den fjerde fastesøndagen.
Et av de dypeste menneskelige behov er behovet for trygghet; tryggheten i å ha et hjem, et sted å høre til, tryggheten i være elsket, å vite at noen vil en vel. Messens første lesning og salme forteller oss om hvordan Israelsfolket etter år i eksil, fikk vende hjem til sitt eget land. Tekstene fra Det nye testamente gir oss grunnlaget, både for denne frigjøringen og for det som skjer i påsken: Guds store kjærlighet, hans grenseløse godhet og nåde. Alle våre gode erfaringer har sitt opphav i dem. Alt vi her og nå opplever av glede, frihet og nytt liv er smakebiter på den uendelige glede, den grenseløse frihet, det evigvarende nye liv vi får del i gjennom påskemysteriet, og som engang skal bli vår hele og fulle virkelighet.