Hva handler fastetiden egentlig om? Om askeonsdag slår an tonen til bot og omvendelse, gir den første fastesøndagen mening og retning til det hele. Her fremstår Gud som protagonisten. Fokuset er på Guds vilje til frelse. Første lesning i messen forteller om Guds pakt med sin skapning representert ved Noa. Annen lesning, fra Peters første brev, plasserer Jesu død og oppstandelse i fortsettelsen av dette.
Jeg vil si at den omvendelse vi inviteres til ved fastetidens begynnelse, er det å søke en ny grunnholdning, den opprinnelige holdningen som skulle prege menneskets forhold til Gud: tillit. Messens inngangsvers og kommunionsvers, hentet fra salme 91, gir oss en pekepinn:
Han skal påkalle meg, og jeg vil svare ham;
jeg vil utfri ham og føre ham til ære.
Med et langt liv vil jeg mette ham.
Med sine vingefjær skal Herren dekke deg,
og under hans vinger skal du finne ly.
Jesus er vårt eksempel. I en slags aktiv passivitet responderer han på det som skjer, men det er ikke han selv som setter agendaen. Han ble drept, og ble oppreist ved Ånden, står det i brevteksten. Ånden driver Jesus ut i ødemarken, skriver Markus. Han blir fristet. Han lar seg tjene av engler. Jesus har tillit til Ånden som leder ham og til Faderen som har sendt ham med sitt evangelium.
Det er inn i denne tilliten vår åndelige disiplin skal lede oss. Ved å erfare våre egne grenser forstår vi at vi kun kan seire ved en annens styrke. Hvis vi er trygge på at vi ikke er alene, kan lidelser bli lettere å bære. Hvis vi har tillit til at Gud ikke vil ødeleggelse for oss, men liv, kan vi våge å leve i lydighet mot hans ord, leve av hans Ord.
