«Lytt til ham!» Det er budet de tre disiplene får på fjellet. Abraham, på sitt fjell, får løfte om velsignelse, ikke bare for seg selv, men for alle folk på jorden – fordi han lyttet til Guds ord og adlød det.
Abraham legger ut i tro, basert på det han hører. Når han så hører engelen rope igjen, der på fjellet, ser han opp og får se – han får se en vær som han ofrer i stedet for Isak. Å høre, å se. Disiplene ser Jesus forklaret, og Moses og Elia som taler med ham. De hører røsten som ber dem om å lytte. Og når de så ser opp, ser de bare Jesus. De har fått et glimt, men ikke hele sannheten, og Jesus ber dem vente med å fortelle om det de har sett, til han har gitt dem mer innsikt.
En del av dåpsliturgien vi har fått overlevert fra urkirken er Effata-ritusen, hvor presten berører katekumenens ører og munn og sier «effata», «lukk deg opp», slik Jesus gjorde da han helbredet en døvstum. Som Jesus åpnet blindes øyne og døves ører, og fikk stumme til å tale, slik vil han også åpne våre sanser, slik at vi kan se og høre på en dypere måte, skjelne Guds nærvær i verden rundt oss, i alt som skjer og i vårt indre og gi oss ord til å uttrykke det.
Evige, barmhjertige Gud, det er din vilje at vi skal lytte til din elskede Sønn. Gi oss ditt ord til næring for vår sjel, så vi med fornyet blikk kan glede oss ved synet av din herlighet.