Kommentar: Alt begynner med ydmykhet
Ydmykhet er et vanskelig ord og en vanskelig dyd. Ordet er vanskelig fordi det er belemret med så mange mistolkninger og så mye misbruk. Dyden er vanskelig fordi jo mer vi tror vi vokser i den, jo mindre sannsynlig er det at vi faktisk gjør det. Jo mer vi fokuserer på å oppnå den, jo vanskeligere blir det. Ydmykhet kan bare vokse i skyggen. Likevel er ydmykheten helt grunnleggende, i ordets rette forstand. Den er grunnlaget for alt, både i det åndelige liv og i menneskelivet i det hele tatt, fordi det er den som gjør oss i stand til å ta imot. Og livet – på alle plan – er noe vi mottar fra en kilde utenfor oss selv.
Dominikus' første måte å be på er også begynnelsen på hans bønn, sier teksten. Det var slik han begynte når han skulle be. Det første han gjorde var å bøye seg dypt foran alteret. Dog er den indre holdningen denne gesten uttrykker også bønnens begynnelse fordi den nettopp viser at Dominikus inntar sin rette plass som skapning foran Skaperen, som en fattig tigger foran Gud som gir alt, i ærbødighet foran Mysteriet. Dominikus lever og ber i sannheten, veritas. Ydmykhet er ikke annet enn sannhet.
Det tette forholdet mellom den ytre gesten og den indre holdningen viser seg i at verbet å ydmyke seg, humiliare, her brukes synonymt med inclinare, å bøye seg (hvilket forøvrig var helt vanlig i middelalderens latin). Lik de latinske ordene for ydmykhet, humilitas, og ydmyk, humilis, har dette verbet sin rot i ordet humus, jord. Det minner oss om at Gud i skapelsens morgen bøyde seg og formet mennesket av jordens støv. Inn i denne jordskapningen blåste Gud så sin egen livsånde. Dette er sannheten om mennesket. Så skjørt og samtidig bærer av noe så opphøyd. Jord hvor Guds Ords frø blir sådd og kan vokse og bære frukt. Alt begynner med ydmykhet.
Den samme Gud bøyer seg senere i barmhjertighet over sin sårede og falne skapning for å helbrede og reise den opp. Foran Kristus, som for oss ble menneske, som ydmyket seg, bøyde sitt hode på korset og utåndet, ydmyker Dominikus seg og bøyer sitt hode. Det uttrykker på samme tid takknemlighet og ærefrykt overfor den store kjærlighet som kommer til syne i Kristi ydmykhet, og et ønske om å etterligne ham, konkretisert i en fysisk imitasjon. Den korsfestede Gud er ikke en Gud som vil ydmyke oss, men en Gud som vil at vi skal være ydmyke som han selv er ydmyk. For om ydmykhet og sannhet er to sider av samme sak, gjelder det også ydmykhet og kjærlighet.
Når vi virkelig elsker noen, bøyer vi oss gjerne i ærbødighet for den skjønnhet vi ser i dem, og vi inntar en holdning som løfter den elskede opp. Når vi erfarer at vi virkelig er elsket, erkjenner vi nettopp at vi ikke er verdige, at det ikke er fortjent, men at vi likevel kan motta den store gaven den andres kjærlighet er, til glede for den andre, fordi kjærligheten spiller på et helt annet register enn fortjeneste og verdighet. Kjærligheten kan bare gis og mottas, ikke selges og kjøpes – og for å kunne ta imot, må man være ydmyk nok til å erkjenne at man ikke er seg selv nok.
Alt begynner med ydmykhet. Både skapelsen og frelsen springer ut av den treenige Guds indre liv, hvor Fader, Sønn og Hellig Ånd ydmykt elsker hverandre og tar imot hverandres kjærlighet. Det er dette livet, Guds liv, Gud som er kjærlighet, vi får del i når vi ved Ånden forenes med Sønnen for å be til Faderen.