O Emmanuel, du vår konge og vår lovgiver, du frelser som folket lengter etter!
Kom og forløs oss, Herre vår Gud.
Forslag til lectio-tekster:
Men i tidens fylde sendte Gud sin Sønn, født av en kvinne og født under loven. Han skulle kjøpe fri dem som sto under loven, så vi kunne få retten til å være Guds barn. Fordi dere er barn, har Gud sendt sin Sønns Ånd inn i våre hjerter, og Ånden roper: «Abba, Far!» Derfor er du ikke lenger slave, men sønn. Og er du sønn, er du også arving, innsatt av Gud. (Gal 4,4-7)
Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende. (Matt 28,20)
Kommentar:
Lengter vi etter nærhet? Selv om mange kanskje ofte har blandede følelser når noen kommer nær? Ønsker jeg noen nær meg, noen som er hos meg hele tiden? Eller er det en angstskapende tanke at noen skal se meg i alle situasjoner, kjenne mine reaksjonsmønstre og følelser? Vite mer om meg enn jeg kanskje vet selv? Og likevel: Hvis den som er nær er en som aldri vil trenge seg på, aldri granske med et indiskret, ubarmhjertig, nysgjerrig eller dømmende blikk... Hvis det er en som virkelig er med meg i ordets doble betydning av å være nær og å være for? Om det fantes et svar på ensomhetens rop i oss... eller om vi oppdaget at det er en annen som først ropte til oss...?