O nøkkel til Davids hus, du Israels kongestav.
Når du åpner, skal ingen lukke til, når du lukker skal ingen åpne.
Løs fangene av syndens lenker og før dem ut av dødens skygge.
Forslag til lectio-tekster:
Men han la sin høyre hånd på meg og sa: Frykt ikke! Jeg er den første og den siste og den levende. Jeg var død, men se, jeg lever i all evighet, og jeg har nøklene til døden og dødsriket. (Åp 1,17-18)
For Kristus selv led for synder, én gang for alle, den rettferdige for urettferdige, for å føre dere fram til Gud. Med kroppen døde han, men ved Ånden ble han gjort levende, og slik gikk han bort og forkynte for åndene som var i fangenskap. (1 Pet 3,18-19)
Kommentar:
Det er umulig. Hvor mange ganger føler, tenker, sier vi ikke disse eller lignende ord? En blokkert situasjon, en drøm som virker uoppnåelig, en person man ikke når inn til, en smerte som ikke går over... Og spørsmålet blir: Hva kaller han oss egentlig til? Er døren låst fordi det ikke er den døren Gud ønsker at vi skal gå gjennom? Eller er det vi som ikke våger å prøve å skyve istedenfor å dra i den? Og hvis den virkelig er låst, husker vi å snu litt på hodet for å se etter den åpningen Gud faktisk gir?