Tekster: Salme 40,2-6; Rom 8,19-23; Mark 7,31-37
Jeg ventet og håpet på Herren.
De fleste av oss vil i løpet av dette året ha fått en ny forståelse av hva det vil si å vente og håpe. Vi har ventet på at smitten skulle gå tilbake, på at ting skulle åpne igjen, vende tilbake til normalen igjen, vi har håpet å kunne besøke hverandre, møtes snart igjen, komme sammen til gudstjeneste, å kunne klemme hverandre, vi håper på en vaksine, på medisiner som kan hjelpe...
Hvis en kristen, som John Henry Newman sa det, er en som venter på Kristus, en som har satt sitt håp til ham, og hvis lengselen er essensiell for det å være menneske, da bringer denne erfaringen oss egentlig nærmere vår dypeste identitet. Den lærer oss noe viktig. Det er positivt og det skal vi ta med oss. Samtidig vet vi at det for veldig mange har vært og er en vanskelig erfaring.
Jeg ventet og håpet på Herren. Så langt, alt vel. Men hvor mange har problemer med å stemme i fortsettelsen: Han bøyde seg til meg og hørte mitt rop?
Jeg vil nødig fremstå som en ulykkesprofet, men faktum er at det finnes mange mennesker som har opplevd og fremdeles opplever at det er relativt mye venting og håping, men at de erfarer i relativt liten grad at Gud hører og svarer, og enda mindre at han griper direkte inn. «Alt blir bra», har vi sett og hørt rundt omkring gjennom våren og sommeren. Det er et håpets budskap. Alt blir bra. Men blir det det? Og i så fall, når? Og hva betyr det egentlig?
Alt blir bra. Det minner om avslutningen av evangelieteksten, som vi leser fra evangelisten Markus i det syvende kapittel:
Siden forlot [Jesus] Tyros-området igjen. Han tok veien om Sidon og dro mot Galileasjøen gjennom Dekapolis-landet. De førte til ham en mann som var døv og hadde vondt for å tale, og de ba ham legge hendene på ham. Jesus tok ham med seg bort fra mengden. Han stakk fingrene i ørene hans, tok spytt og berørte tungen hans. Så løftet han blikket mot himmelen, sukket og sa til ham: «Effata!» – det betyr: «Lukk deg opp!» Straks ble ørene hans åpnet, båndet som bandt tungen hans, ble løst, og han snakket rent. Jesus forbød dem å fortelle dette til noen. Men jo mer han forbød det, dess mer gjorde de det kjent. Folk var overveldet og forundret og sa: «Alt han har gjort, er godt. Han får døve til å høre og stumme til å tale.»
Folk var overveldet og forundret og sa: «Alt han har gjort, er godt.»
Alt blir bra. Denne avslutningen førte meg tilbake til begynnelsen og derfra videre til den følgende refleksjon.
Alt han har gjort, er godt.
Gud så på alt han hadde gjort, og se, det var svært godt.
Sånn avsluttes den bibelteksten som begynner «I begynnelsen...» og som forteller om da Gud fullførte sitt skaperverk. Alt Gud har gjort, er ikke bare godt, men svært eller overmåte godt. Og kronen på dette verket, er mennesket, som Gud setter i stand til å kommunisere på et plan som er annerledes enn resten av skapningene. Gud åpner på sett og vis i utgangspunktet deres ører og løser deres tunge, slik at de kan lytte til Gud – leve i lydighet – snakke med Gud og lovprise Gud – leve i bønn – og dessuten slik at de kan kommunisere med hverandre – leve i kjærlighet – og sette navn på alle andre dyr – være forvaltere av skaperverket.
Mannen som føres til Jesus er døv og har vondt for å tale. Hans identitet som kommunikativt vesen er på en måte hemmet eller skadet. Det er et utsagn som med litt motvilje kan feiltolkes, så la meg med en gang legge til: Her er vi naturligvis på det symbolske planet. De døve, de som har vanskelig for å høre og vondt for å tale (og hvem av oss har ikke det i blant?), eller de som har andre handicap, er naturligvis like mye mennesker – om ikke mer! – enn de såkalt funksjonsfriske. Og hvem av oss kan hevde å være 100% funksjonell? Er vi ikke alle i grunnen hemmet, skadet eller såret på en eller annen måte. Denne mannen representerer oss alle. Det var advarsel mot fallgruve nr. 1.
Her kommer advarselen mot fallgruve nr. 2: Sykdom er IKKE en straff for synd. En handikappet kropp er IKKE et symptom på en defekt sjel. Pandemien er IKKE uttrykk for Guds dom over en syndig verden. Jeg tenker at det snarere er den andre veien: Synden kan ses som en sykdom, er en slags sykdom, en skade, som gjør at vi ikke fungerer helt optimalt, som gjør at vi lider, alle sammen. At både helbredelser og tilgivelse av synder hører til blant de tegn Jesus gjør, sammen med demon-utdrivelser og handlinger som går ut over naturlovene, forteller oss at det Jesus er kommet for, er en global og total gjenopprettelse av alt som er kommet ut av balanse i det overmåte gode skaperverket – alt som skaper lidelse og død – og at han har autoritet og makt til å gjøre det.
Den døvstumme mannen representerer altså menneskeheten, akkurat som hver av oss, med det som vi kanskje strever med, ikke står alene, men er forenet og solidariske med alle andre, som en del av den kampen det er å være menneske.
På den annen side, hvis vi setter evangelieteksten ved siden av de to andre tekstene, hvem er det som ber og blir bønnhørt, hvem er det som sukker? Det er ikke denne mannen, ei heller de som førte ham til Jesus. Det er Jesus selv. Så løftet han blikket mot himmelen, sukket og sa til ham: «Effata!» – det betyr: «Lukk deg opp!» Det greske verbet «sukke» er det samme som Paulus i sitt brev bruker både om skapningen og om oss som har fått Ånden.
Jesus viser seg her som helt forenet med menneskeheten, og med alt det skapte. Mannens lengsel etter å bli satt fri og bli helbredet er blitt Jesu egen. Forenet med hele skapningen lar han dette sukk komme til uttrykk – lengselen etter at Guds barn skal åpenbares i herlighet. Håpet om at alt det skapte skal bli frigjort fra slaveriet under forgjengeligheten og få den frihet som Guds barn skal eie i herligheten.
Det så mange av oss har følt på, og kanskje fremdeles føler på nå i disse såkalte koronatider – noe pandemien kan gjøre oss bevisst på – er denne lengselen: Det er noe som ikke stemmer. Noe er galt når vi er skilt fra hverandre, isolerte hver på vår kant, når våre medmennesker er potensielle trusler mot vårt liv og vår helse, når mennesker svinner hen, ikke får puste, når sårbare personer ikke får det de trenger. Og vi lengter etter at det skal gå over, vi håper at ting snart skal gjenopprettes.
Det er denne lengselen hele skaperverket føler på når naturressurser utnyttes på måter som ikke er bærekraftige, når de brukes og kastes, kun kommer noen få mennesker til gode, mens de er ment for de mange; når skapninger ikke behandles med respekt og ærefrykt for deres natur som Gud-villede, Gud-gitte, som uttrykk for Guds skjønnhet og visdom.
Jesu mirakler var ikke egentlig i første omgang problemløsning. Selvfølgelig var de det for de menneskene som nøt godt av dem. Men faktum er at selv på Jesu egen tid var det mange flere av dem han ikke helbredet enn av dem ham helbredet. Og selv de som ble helbredet – til og med Lasarus som han vekket opp fra de døde – gikk allikevel den veien vi alle går, til det punktet hvor kroppen sier stopp og døden inntreffer. Jesu mirakler er, som Johannes påpeker i sitt evangelium, tegn. Tegn på at Guds rike er kommet nær, tegn på den kraften det kommer med, som små glimt av hva den endelige fullbyrdelsen vil innebære.
Selv etter Jesu død, oppstandelse og himmelferd, etter pinse hvor Ånden ble sendt ut over disiplene, kjenner vi på at til tross for at det er fullbrakt, venter vi likevel: Vi vet at helt til denne dag sukker og stønner alt det skapte samstemt, som i fødselsrier. Ja, enda mer: Også vi som har fått Ånden, den første frukt av høsten som kommer, sukker med oss selv og lengter etter å bli Guds barn fullt og helt når kroppen vår blir satt fri.
Avslutningen av evangelieteksten førte meg til begynnelsen av Bibelen. Også i våre liv og i historien som helhet, henger avslutning og begynnelse tett sammen. Vi går på den ene siden mot døden – men egentlig er det vi går mot en fødsel. Vi fødes til å bli Guds barn fullt og helt, det vi nå allerede er, som på fosterstadiet. Historien går mot sitt sluttpunkt, men verdens ende er egentlig verdens begynnelse – den nye verden, den gjenopprettede verden, Guds rike, som allerede er tilstede her og nå.
De gode tingene som skjer oss, de små og store mirakler vi opplever, de glimt av skjønnhet og sannhet og ekte kjærlighet og liv vi opplever; alle initiativ for å skape en rettferdig verden, verne om naturen, alt som gjenoppretter, styrker og bevarer oss i god helse og naturen i god balanse; som også våre liturgiske feiringer, våre gudstjenester og ikke minst våre kristne fellesskap, alt dette er tegn, smakebiter på dette som vi lengter etter.
Alt det gode og velgjørende, alle de små under vi erfarer og kan vitne om, kan også bli tegn for andre, tegn som kan gi håp: Til syvende og sist er vi ikke overlatt til oss selv og en ulykkelig skjebne. Alt blir bra. Selv om dette gode må fødes i smerte, en smerte som vi ikke kan forstå eller bortforklare. Vi kan bare håpe. Og vite at den som lengter og har lengtet aller mest etter at alt skal bli bra, etter den totale gjenopprettelsen, er Gud selv. Vår lengsel er bare et ekko av Guds lengsel. Og i Jesus har Gud delt våre smerter og våre lengsler i kropp og sjel, like til den smerten å føle, ikke bare at Gud ikke hører eller griper inn, men at Gud ikke engang er tilstede.
Søndagen er den dagen vi minnes og feirer Guds livgivende kjærlighets seier over død og grav. Det er en håpets dag. Som mannens tunge ble løst, skal vi alle og også hele skaperverket løses fra de bånd som binder, få del i den seieren, slik at vi – alle skapninger, hver på vår måte – kan forkynne, lovprise Herren og synge:
Jeg ventet og håpet på Herren. Han bøyde seg til meg og hørte mitt rop.
Han dro meg opp av fordervelsens grav, opp av den dype gjørmen.
Han satte mine føtter på fjell og gjorde skrittene faste.
Han la en ny sang i min munn, en lovsang til vår Gud.
Mange skal se det og frykte og sette sin lit til Herren.
Salig er den som stoler på Herren,
Søndagen er den dagen vi minnes og feirer Guds livgivende kjærlighets seier over død og grav. Det er en håpets dag. Som mannens tunge ble løst, skal vi alle og også hele skaperverket løses fra de bånd som binder, få del i den seieren, slik at vi – alle skapninger, hver på vår måte – kan forkynne, lovprise Herren og synge:
Jeg ventet og håpet på Herren. Han bøyde seg til meg og hørte mitt rop.
Han dro meg opp av fordervelsens grav, opp av den dype gjørmen.
Han satte mine føtter på fjell og gjorde skrittene faste.
Han la en ny sang i min munn, en lovsang til vår Gud.
Mange skal se det og frykte og sette sin lit til Herren.
Salig er den som stoler på Herren,
som ikke vender seg til de stolte, til dem som faller fra i løgn.
Store ting har du gjort for oss, Herre, min Gud,
Store ting har du gjort for oss, Herre, min Gud,
underfulle verk og planer, ingen er din like.
Vil jeg fortelle og tale om dem, er de for mange til å telles.
Vil jeg fortelle og tale om dem, er de for mange til å telles.