«Men Maria tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte.» (Luk 2,19)
Rosenkransbønnen leder oss inn i meditasjon over mysteriene i Jesu liv og verk: Hans unnfangelse, svangerskapet og fødselen, dagen da han ble båret frem i templet, hvor han også senere finnes igjen som tolvåring blant de lærde; hans dåp, hans virke i de tre årene han vandret med disiplene, noen markante episoder som bryllupet i Kana, forklarelsen på berget og innstiftelsen av nattverden; videre hans lidelse og død, fra Getsemane til Golgata, og så oppstandelsen, himmelfarten og fullbyrdelsen av frelsesverket i Den hellige ånds komme til disiplene og realiseringen av frelsen i en konkret person, den første som trodde: Maria.
Evangelisten forteller oss at Maria, som var tilstede ved de fleste av disse begivenhetene, tok vare på det som skjedde og det som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte. Også ordene i bønnene som ledsager meditasjonen, Fadervår og engelens og Elisabets hilsener til Maria, er ord hun hadde hørt i forbindelse med sin sønn, både da hun sa ja til å bli hans mor og da han senere førte sine disipler inn i barnekårets bønn til Gud Faderen. Etter hvert vil deres dypere mening, både for Maria selv og for hele menneskeheten, ha trådt klarere og mer gjennomgripende frem. Rosenkransbønnen, som egentlig er en meditasjon over nøkkelscener i evangeliene, kan veilede oss til å grunne over disse begivenheter og ord på samme måte som Maria gjorde.
Rosenkransens mysterier presenterer hendelser som berører hvert enkelt menneske og oss alle sammen, gjennom hele historien. Det dreier seg dog også om konkrete begivenheter i Jesu og Marias liv. Også i våre liv vil det ha vært slike nøkkelscener hvor Gud har berørt eller grepet inn på en særlig måte, vendepunkt hvor vårt liv har tatt en ny retning eller fått en dypere dimensjon. Maria, Vår Frue av Rosenkransen, lærer oss å ta vare på alle ord og hendelser i vårt liv og lese dem med Gud, slik hun selv hadde lært det gjennom sitt folks tradisjon, historie og hellige skrifter. Israelsfolkets historie er deres historie med Gud. Mysteriene i rosenkransbønnen åpner for oss Marias meditasjon over alt som skjedde med henne og barnet hennes, i Guds lys, for å forstå det slik Gud gjør. Det blir en invitasjon til selv å gjenkjenne og ta imot Guds virke i vårt eget liv.
Der er de objektive fakta: Vår unnfangelse, fødsel og hendelser i tidlig barndom, der er øyeblikk hvor Gud opplevdes særlig nærværende, valg vi har tatt, svar på vårt kall, å stifte familie, ta en utdannelse, begynne i et yrke, få barn... stunder med våre nærmeste hvor kjærligheten var til å ta og føle på... Gledens og lysets mysterier. Men også øyeblikk preget av smertens mysterium, med tvil og kamp, hvor sykdom, ulykker eller uforutsette begivenheter rammet, fysisk, psykisk eller åndelig lidelse, kanskje til og med påført oss av andre, hvor Gud opplevdes fjern eller helt fraværende.
Som perlene i en rosenkrans, kan vårt livs store og små begivenheter slik få gli mellom fingrene, en etter en, mens vi betrakter dem i Guds lys, med Guds blikk. Vi har varsomt grep om dem, aksepterer og erkjenner deres eksistens, merker at de er der, men holder dem ikke fast. Som sidene i en bok, kan vi bla frem og tilbake, la ord og bilder veve en sammenhengende historie, et helhetlig bilde, hvor detaljene som er tilstede i hver scene etter hvert finner hverandre, knyttes sammen, og åpenbarer dypere lag av mening: en røst fra oven, Ånden som senker seg ned, vann og vin, et ubetinget ja, engler som kommer med bud... Noen ting går igjen, peker på en retning, vitner om et unikt kall, det nye navn som Gud åpenbarer bare for den som får det, og som bare Gud selv kjenner fullt ut, en mening som også får betydning for andre...
Vi ser noe lignende i liturgien når bibelske tekster, spesielt om Visdommen, som i tidlig kristen tid ble tolket som ord om Kristus, Guds Ord, Guds Logos, etter hvert også blir brukt om Maria. Blant de liturgiske festene har vi feiringer av begivenheter i Jesu liv hvor Maria har en særlig plass, for eksempel jul, Maria budskapsdag eller kyndelsmesse, men også egne feiringer for Maria – og de begivenheter eller aspekter ved henne vi da feirer er gjerne tilsvarende de vi feirer for Jesus: hennes unnfangelse, hennes fødsel, fremstilling i templet, hennes lidelse ved korsets fot, hennes navn, hennes rene hjerte, hennes opptagelse og kroning i himmelen. Dette betyr imidlertid på ingen måte at Maria tar Jesu plass, men snarere at han får mer og mer plass i henne. Her er det moren som formes til å bli mer og mer lik sin sønn, inntil han preger henne til en slik grad at hun kan si med Paulus: «Det er ikke lenger jeg som lever, men Kristus som lever i meg» (Gal 2,20). Mysteriene i hennes liv er hans mysterier, og det man sier om ham, kan man også si om henne. «Slik Kristus er, slik er vi i denne verden» (1 Joh 4,17).
Dette er alle kristnes kall, og sannsynligvis noe av grunnen til at helgenbiografier mange ganger fremstiller sin hovedperson i scener og situasjoner hvor hun eller han imiterer Jesu ord eller handlinger nokså bokstavelig. Historisiteten i moderne forstand er ofte ikke poenget. Det teksten vil formidle er at den helliges liv var blitt en fortsettelse av Jesu eget liv på jorden. Skriftens ord, overleveringen om hva Jesus sa og gjorde hadde gjennomtrengt dette mennesket i en slik grad at de ble hans eller hennes egne. Andre gjenkjente Kristus i denne personen. Alle som er døpt til Kristus, til hans død og oppstandelse, har del i hans legeme. Ved å bli ham lik, får vi del i Guds eget vesen, Guds herlighet, «og dette skjer ved Herrens Ånd» (2 Kor 3,18) – Ånden som tradisjonen også har sett i de ovennevnte visdomstekstene fra Det gamle testamente.
Så er da Maria fra begynnelsen av på særegen måte knyttet til Den hellige ånd og dens komme. Det er ved Ånden Jesus unnfanges i henne. Det nevnes i Apostlenes gjerninger at apostlene var forenet i bønn, sammen med henne og Jesu brødre før pinse, mens de ventet på Ånden Jesus hadde lovet. I Johannesevangeliet fremstilles hun sammen med den disippelen Jesus elsket, stående under korset når Jesus oppgir eller «overgir» ånden – eller Ånden. Et av symbolene på Ånden er vinen. Og i Kana er det Maria som påpeker for Jesus at de ikke har mer vin, og som sier til tjenerne at de skal gjøre alt det Jesus ber dem om. Det er Ånden som leder oss frem til hele sannheten, som gir oss lys til å lese våre liv som en historie med Gud. Maria ber sammen med oss, med det kristne fellesskap, med Kirken, om Ånden, og hun viser oss hvordan vi kan ta imot den: Ved å lytte til Jesu ord og gjøre det han ber oss om – slik hun selv, Herrens tjenerinne, sa seg villig til at det skulle skje med henne etter Guds ord, og Ånden senket seg ned over henne for å forme Jesus i henne, slik at hun kunne bringe ham til andre.